Den som tror man er uunnværlig, ...

[007]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Vakkert skrevet!

Selv mistet jeg et uunnværlig menneske, min mamma, da jeg var 10 år. Jeg kan med hånden på hjertet si at livet uten mamma er et liv som mangler det aller mest vesentlige. Selv føler jeg meg uunnværlig for min sønn forid jeg vet at hans liv ville blitt et sant helvete til tider uten mamma.

Til de som nå skal irettesette meg med at fedre er like viktige som mødre, ikke gjør det. I mitt tilfelle er det ikke slik, min far var og er et monster.

Jeg skal ikke irettesette, men siterer Zöe:

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg tror ikke det handler om biologi, men om den unike relasjonen man har til barna fra de er bittesmå og gjennom barneårene.

Relasjoner har mye mer å si enn biologien. Alle kan erstatt en biologisk forelder om den biologiske ikke duger.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Relasjoner har mye mer å si enn biologien. Alle kan erstatt en biologisk forelder om den biologiske ikke duger.

Vet du, det er kun de som faktisk har vokst opp uten en av sine foreldre som kan fortelle noe om det. Når det var som det var etter at mamma døde kan jeg fortelle at til tross for at min far var som han var, så var det bedre enn å miste begge to. Sikkert veldig vanskelig å forstå de som har vokst opp med begge sine velfungerende foreldre rundt seg.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Vet du, det er kun de som faktisk har vokst opp uten en av sine foreldre som kan fortelle noe om det. Når det var som det var etter at mamma døde kan jeg fortelle at til tross for at min far var som han var, så var det bedre enn å miste begge to. Sikkert veldig vanskelig for de som har vokst opp med begge sine velfungerende foreldre rundt seg.

Vet du...det vet jeg. Og jeg er helt enig med deg.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Vet du, det er kun de som faktisk har vokst opp uten en av sine foreldre som kan fortelle noe om det. Når det var som det var etter at mamma døde kan jeg fortelle at til tross for at min far var som han var, så var det bedre enn å miste begge to. Sikkert veldig vanskelig å forstå de som har vokst opp med begge sine velfungerende foreldre rundt seg.

Måtte inn og lese her igjen.

Jeg hører hva du sier her. Men det er jo situasjoner der barn får det mye bedre og opplever trygghet og kjærlighet og alt det foreldrerollen krever, hos noen som ikke har født dem. Eller tror du ikke adopterte har det like bra og er like elsket som barn som er "født av" noen?

Og tenker man egentlig så mye på i hverdagen at man har født et barn. Greit nok at man har det og vet det. Men i hverdagen så er det jo relasjonen mellom mennesker som er de viktige.

Noen biologiske foreldre er helt udugelige, slemme, bryr seg ikke, gjør vonde ting mot et barn. Noen foreldre dør. Noen er fattige. Noen blir syke og klarer ikke å ta seg av et barn.

For noen barn har livet bare vært med de foreldrene de har, uansett om de har født dem eller ikke. For noen ble redningen de foreldrene de har, uansett om de har født dem eller ikke.