Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.
Men se bort i fra kameraten min da.
Gi meg generelle grunner for at et barn bør ha både en mamma og en pappa i de sakene der det er mulig.
Der det er mulig, mener jeg at et barn har godt av å ha begge foreldrene sine rundt seg!
Tenker bare på min egen familie. Ja, barna og jeg hadde klart oss uten min mann. Vi hadde overlevd. Men slik det er, kan min mann gi barna innspill i livet som jeg ikke kan. Han er den store, sterke mannen, som spiller fotball med dem, lekesloss med dem og sitter og har lange mannlige samtaler med dem.
Jeg er den som passer på at alt går rundt. At det er klær i skapet, mat på bordet og at leksene blir gjort.
Både min mann og jeg kunne byttet, og gjort hverandres ting, men ikke på samme måte.
Et barn som har en far(eller mor) som lever i beste velgående, men ingen kontakt vil alltid savne noe. Barnet VET at det er en person der ute som av div årsaker ikke vil være med barnet sitt. Det kan være en absolutt gyldig grunn, men for barnet vil det alltid se ut som om den forelderen ikke ØNSKER kontakt med barnet sitt.
Er en forelder død, kan da den forelder som lever, fortelle at pappa/mamma så gjerne skulle vært her, men slik er situasjonen. Det vil også være sårt for barnet, som også da vil føle seg sviktet, men på en helt annen måte.
Uansett hvilke situasjoner man kommer opp i i livet, må man være flinke til å prate med barna! ALLTID gjøre det som er best for dem, og vise dem tillit ved å være ærlig, men god mot dem!
Ja, barna kan klare seg uten en far eller mor, men det beste er å ha kontakt med dem begge.
(Og nå tenker ikke jeg på situasjoner der far eller mor kan være til fare for barnet.. Det er en annen diskusjon)
__________________
|