Jeg skjønner ikke asylsystemet, tror jeg

Jeg prøver å se for meg hva som skal til for at jeg skulle satt ungene på et fly og sendt dem til et fremmed land hvor jeg ikke kjenner noen og hvor de ikke kan språket og jeg ikke vet om noen vil ta vare på dem. Jeg sliter med å se for meg at jeg ville gjort det for å få litt bedre råd. Jeg skulle nok vært så ufattelig desperat at jeg ikke så en eneste annen utvei for å redde dem.

Å sette dem igjen et farlig sted og reise selv for å gi dem et liv senere og håpe jeg får det til ser jeg som enda mindre aktuelt at jeg noen gang kan gjøre.

Så enten Brutus så mener du at jeg er mer glad i mine barn enn de dette gjelder er i sine, eller så må du vel nesten se at situasjonen er ufattelig vanskelig for en som går til et slikt skritt?