Kjenner du noen som overbeskytter barna sine?

[Ole Brumm]

Nå kom jeg plutselig på mine naboer fra barndommsårene.
Barna der, som var på alder med meg og min bror fikk ikke leke i hagen uten å være festet i løpestreng. Eller så var de "innesperret" på terrassen, mens jeg om min bror sprang rundt i nabolaget, en vei (ikke spesielt mye trafikk) og en liten elv (maks dybde 40 cm). Stakkars små, husker ikke når de fikk gå fritt, men antar at de var 8 og 10 eller deromkring.

Forøvrig gir jeg både nøtter og popcorn til mine små også og drops har de spist lenge. Minsten kom særdeles fornøyd inn på kjøkkenet her om dagen med rødt sikkel nedover haken, han hadde funnet et bringebærdrops på badet.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Nei, jeg ser bare alle dem som er utrolig slepphendte.

Ja, der er jeg og.

[Gaia]

Jepp, jeg kjenner en del som curler heftig på foreldrefronten. Og jeg møter blant annet en av dem i speilet hver morgen. (Og jeg må skjerpe meg sånn at jeg ikke får uselvstendige barn, kjenner jeg.)

[LilleLeo]

Opprinnelig lagt inn av Ole Brumm, her.

Nå kom jeg plutselig på mine naboer fra barndommsårene.
Barna der, som var på alder med meg og min bror fikk ikke leke i hagen uten å være festet i løpestreng. Eller så var de "innesperret" på terrassen, mens jeg om min bror sprang rundt i nabolaget, en vei (ikke spesielt mye trafikk) og en liten elv (maks dybde 40 cm). Stakkars små, husker ikke når de fikk gå fritt, men antar at de var 8 og 10 eller deromkring.

Løpestreng faktisk.

[Karima]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Vi diller for mye.

Særlig når vi trenger å få i dem mat, pga. total blodsukker-meltdown. DA er servicenivået høyt da! (Da SER jeg himlingen rundt meg, men vi blir litt desperate, når det vi VET hjelper på ALT er mat. Straks, med en gang)

Den kjenner jeg meg godt igjen i.

Det himles ikke bare ift mat heller, egentlig. Storebror er en følsom og temperamentsfull type, og oppdragerstilen med klare beskjeder og tydelige grenser som fungerer så supert på andre unger, får han bare til å gå helt i vranglås. Han funker best når han føler seg hørt. Så vi hører en del og forhandler både på liksom og på ordentlig framfor å "sette grenser". men vi vet hva vi driver med, altså.

Jeg har allerede registrert at Lillesøster er en annen type. På henne funker de vanlige triksene forbausende godt, og vi har plutselig fått bruk for streng stemme.

Men overbeskytter gjør vi definitivt ikke. Jeg har høydeskrekk og får fnatt når ungene klatrer. Derfor er jeg avskiltet som grensesetter på det området. Smertefullt for meg, som ikke får lov til å be noen være forsiktig eller komme ned bare fordi jeg er redd. Men realiteteten er jo at jeg sikkert er dårligere til å vurdere faren enn de er selv.

[Acsa]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Jeg studerer, og mange av mine medstudenter i enkelte fag er 18-19 år, og uten at jeg kan vise til noe forskning på området, ser jeg en trend på at de nye studentene rett fra vgs. i økende grad er vant med at det blir tilrettelagt for dem. Det klages på alt fra forelesningstidspunkt(med påfølgende krav om endring av tidspunkt) og det faktum at man har to obligatoriske innleveringer paralellt(ja, er det lov???)- til at det var unødvendig av universitetet å ha forelesning den uken de visste at mange av studentene skulle på Åre-tur(utenomakademisk fylletur) . Bare på de få årene siden jeg startet på uni. har dette blitt mer fremtredende.

Jeg har jobbet i studieadministrasjonen på UiO siden 2003, og på disse seks og et halvt åra har det du skriver her blitt stadig mer framtredende. Svært mange forventer at alt blir tilrettelagt - og at dersom de f.eks har glemt en frist skal alt bare ordne seg for dem likevel. Har de aldri opplevd en negativ konsekvens uten at foreldrene har ilt til?

[007]

Nja, jeg vet ikke om jeg kjenner noen som overbeskytter? Jeg kjenner derimot mange som diller og blander seg for mye.

[Tjorven]

Jeg kjenner noen som overbeskytter. En av kompisene til snuppa har foreldre som er selve definisjonen på curlingforeldre. Jeg blir helt matt når jeg ser dem i aksjon.

Han får ikke gjøre noe som helst som kan være det minste farlig (å hoppe av huska i fart er IKKE farlig for en 4-åring i mine øyne). Guttungen får i tillegg diktere alt som skal skje. Når enten jevnaldrene eller andre foreldre nekter å føye seg etter instruksene, blir han veldig hissig, og da går de heller inn enn å forklare at noen ganger så må man faktisk tilpasse leken slik at andre også vil være med.

[Hjertensfryd]

Eg kjenner nokon ja.

[shute]

Ne-ei, egentlig ikke. De fleste foreldrene jeg kjenner er via jobb (barnehage), og det eneste jeg synes vi ser tendenser til der er folk som har barnehageangst de første månedene. De har sikkert forlest seg på nettfora. Når de etter hvert begynner å tro på at ungen har det fint om dagene, droppes gradvis den litt maniske "Lille-Per skal iføres akkurat disse plaggene og spise akkurat denne maten og sove akkurat da og skiftes bleie på akkurat da" og påfølgende kontrollspørsmål ved henting. Ellers fremstår de fleste som temmelig avslappa.

Jeg synes jeg kjenner mange som er utrolig slepphendte når det gjelder hva de gir ungene å spise - spesielt på større unger.

Men jeg kommer ikke på noen i forbifarten som jeg synes er overbeskyttende. Bortsett fra meg selv altså.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Jeg studerer, og mange av mine medstudenter i enkelte fag er 18-19 år, og uten at jeg kan vise til noe forskning på området, ser jeg en trend på at de nye studentene rett fra vgs. i økende grad er vant med at det blir tilrettelagt for dem. Det klages på alt fra forelesningstidspunkt(med påfølgende krav om endring av tidspunkt) og det faktum at man har to obligatoriske innleveringer paralellt(ja, er det lov???)- til at det var unødvendig av universitetet å ha forelesning den uken de visste at mange av studentene skulle på Åre-tur(utenomakademisk fylletur) . Bare på de få årene siden jeg startet på uni. har dette blitt mer fremtredende.

Jeg skrev akkurat noe lignende i den andre "overbeskyttet"-tråden. Om elever riktig nok, men det går i det samme.

Jeg kjenner både folk som overbeskytter barna sine og en del som virker som om de gir stort sett bæng i det meste. Det blir jo likevel som noen sa her: Man bruker jo seg selv som standard. De som er mer forsiktig enn det jeg er, er overbeskyttende og de som er slappere, er selvfølgelig slappe.

Eksempel:Vi har jo diskutert bilsikring her inne en del, og jeg har blitt ganske oppgitt over folk som heller lar være å gå på jobb enn å kjøre 3 km i 50-sone med fireåringen uten bilsete. F.eks. Det ser jeg på som hysterisk. Det samme med folk som gidder å bry seg om at barnehagen serverer sjokoladekake på to ganger i mnd. Jeg synes ikke det er veldig viktig at de gjør det, altså, men jeg ser på de som lager en "big deal" ut av det som litt overbeskyttende.
I grunn er det jo ikke så rart at ingen svarer at de selv er overbeskyttende, for det ser man jo på som en Dårlig Ting. Saken er vel bare at vi alle har forskjellig standard for hva vi oppfatter som trygt/utrygt?

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Jeg har jobbet i studieadministrasjonen på UiO siden 2003, og på disse seks og et halvt åra har det du skriver her blitt stadig mer framtredende. Svært mange forventer at alt blir tilrettelagt - og at dersom de f.eks har glemt en frist skal alt bare ordne seg for dem likevel. Har de aldri opplevd en negativ konsekvens uten at foreldrene har ilt til?

Mye av det samme kan observeres i videregående skole, så det overrasker meg ikke at det fortsetter videre opp i alder. Fenomenet foreldre som kretser rundt barna sine til langt opp i universitetsalder har også fått sitt eget navn: Helikopterforeldre. "De roterer overvåkende over sine barn for kjapt å kunne lande når det er behov for nødhjelp."

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Eksempel:Vi har jo diskutert bilsikring her inne en del, og jeg har blitt ganske oppgitt over folk som heller lar være å gå på jobb enn å kjøre 3 km i 50-sone med fireåringen uten bilsete. F.eks. Det ser jeg på som hysterisk.

Man er ikke hysterisk da. Da er man møkklat og burde sparkes hardt i rompa. Ærlig talt. Så lenge man ikke har bekkenløsning eller har brukket benet så klarer enhver normal voksen og et hvert 4-årig barn å gå 3 km. Skulke jobben? Fordi man ikke gidder å gå 3 km? Og dekke seg bak bilsikring??? De skulle hatt bank.

Jeg har ikke lappen og jeg har gått og syklet med barn bestandig. Nesten hver morgen går jeg 2, 7 km. Det er ikke akkurat en kraftanstrengelse. det er bare sunt. Den dagen jeg lar et manglende bilsete hindre meg i gå den turen håper jeg noen kakker meg hardt i bakhodet.

Jeg har forresten inntrykk av at gutta i Kongo er litt sånn curlingbarn. De tar ikke alvorlig at de har fått dødsstraff en gang, de regner helt tydelig med at det kommer til å bli ordnet opp for dem og at de kan håne kongolesisk rett og oppføre seg helt tullete uten at det skal få konsekvenser. I det hele tatt er mange nordmenn i utlandet som forventer at UD skal fikse alt når de har tabbet seg ut. Og ekstremsportere? Dont get me started.

[Billa]

Ingen av mine to får kjærlighet-på-pinne av meg. Etter en episode hvor en venninnes datter nær ble kvalt fordi hun fikk den ned i halsen (faren fikk såvidt tak i pinnen og dro den opp), har jeg helt angst for at noe sånt skal skje med mine også :hysterisk:

Ellers kjenner jeg ikke noen som er fullstendig irrasjonelle i sin oppdragelse, men jeg tenker jo mitt når jeg ser store barn med flyte-element-baderdrakt inne i et badeland, eller når jeg observerer at servicnivået fra foreldre synes å ta helt av.

[rine]

Mim: 6 km da? Poenget var ikke at man ikke gadd å gå, altså. Det er ikke mange år siden vi fikk bil. :erfaren gå-mamma: Poenget var at det noen ser på som kjempeviktig, lar andre passere en sjelden gang. Det være seg slurvete bilsikring, hoppe i sofaen med kjærlighet (der får jeg litt hetta), eller ake på akebrett uten hjelm.

Jeg skjønte forresten ikke argumenene mot drops? Var det forbudt fordi det var usunt, eller fordi de kan settes fast i halsen.

[Filifjonka]

Men Skilpadda, du kjenner jo meg?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Men Skilpadda, du kjenner jo meg?

Men det var før jeg visste at du var sånn.

[Filifjonka]

Hun kjenner meg ikke lenger. Jeg visste jeg ikke skulle fortalt det med hjelmen.

[Katinka]

Kommer an på hva man legger i ordet.
Jeg skulle ønske at jeg klarte å la være å si til snuppa at hun skal passe seg for bilene hver eneste gang hun går til skolen (svaret hennes kommer så kjapt at jeg skjønner det kommer på autopilot), eller skal ut og ake i bakken utenfor huset som i mine øyne er dritskummel fordi det er i en sving og bilen ser jo ikke ungene før de er akkurat der - i svingen.

Hvis det er overbeskyttende, så er svaret ja, sånn er jeg.