"Sjette sans"

[kie]

Respekt for opplevelsen er for meg det viktigste. Kanskje spesielt når det kommer til mennesker som finner mye trøst i å småprate med sine døde, enten de er på skogstur eller pusler litt rundt graven.

Selv er jeg såpass pragmatisk at jeg ser litt på nytteverdi. Å si det man ikke fikk sagt til en som nettopp er død er like greit som å skrive det brevet psykologer ofte anbefaler. Å våge å håpe på at den døde ikke har sluttet å eksistere fullstendig kan være et bedre alternativ enn en beroligende pille når sorgen tar en. Å innstille seg på at man skal leve på en måte som den døde vil like fremfor å grave seg ned i sorgen, kan være en veldig god start på å gå videre. Osv.