Litt vemodig eller bare bra at ungene blir større?

[him]

Jeg synes det er vemodig, spesielt da jeg skjønte at det ikke ble flere enn to. MEN jeg har gitt ungene klar beskjed om at de må få la meg være en superbestemor. (De er litt skeptiske til meg, da. Da jeg pakket vekk babytøyet deres og sa at jeg sparte noe til de ble store og kanskje fikk egne barn, spurte eldste om jeg hadde tenkt å ta betaling fra dem for klærne. )

[emm]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes det er vemodig, spesielt da jeg skjønte at det ikke ble flere enn to. MEN jeg har gitt ungene klar beskjed om at de må få la meg være en superbestemor. (De er litt skeptiske til meg, da. Da jeg pakket vekk babytøyet deres og sa at jeg sparte noe til de ble store og kanskje fikk egne barn, spurte eldste om jeg hadde tenkt å ta betaling fra dem for klærne. )

Klekkelig betalt tenker jeg. Jeg tror jeg mentalt er veldig på samme sted som deg Him. Nr tre glapp, og det er litt leit.

Jeg må føye til at jeg heller ikke er så veldig babygal av meg. Men jeg har vært glad i hver alder på sin måte. 2 åringen skulle jeg likevel gjerne hatt en tre års tid. Der vi er nå er også nydelig, siste år i barnehagen og fornuftig og god storesøster.

Lurer på hvordan jeg takler tenåringen? Jeg jobbet lenge med ungdommer på en kommunal fritidsklubb, men da treffer de deg i mye større grad som en voksen som ikke er forelder. Så det blir vel ikke det samme. Jeg håper likevel det er en verdifull erfaring å ha med seg.