Dersom du måtte på uføretrygd om et år?

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Fy f#¤% så provosert jeg blir Jeg skal love deg det er mange sykdommer som tilsier at folk aldri kan gjøre litt på "si" for å skaffe seg en ekstrainntekt. Virkligheten for veldig mange mennesker, som f.eks blir uføretrygdet pga kreft (sorry Jessica, jeg bruker det som eksempel fordi det er nært i min familie også) er nok langt mer alvorlig en din virklighetsforståelse.
I tillegg til en sykdom som tar fra deg et arbeidsliv (ikke bare en inntekt) så blir mange mennesker bostedssløse ved alvorlig sykdom og uførhet. Dette er nært knyttet opp mot hele fattigdomsdebatten i Norge i dag. Hvis min mor ikke hadde kommet ut i arbeidslivet igjen etter kreft og rehabilitering ville hun ha vært en av disse menneskene og det så i en periode ut til at det ville gå den veien. Så beklager, men dette ble jeg sinnsykt provosert av på veldig mange menneskers vegne. Hvis du sier dette på personlig grunnlag alene så ok, men slik jeg leser deg så blir det litt for "generelt" synes jeg, litt som om at alle liksom bare kan spe på inntekten sin hvis de vireklig vil ......

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Med all respekt, jeg tror en del alvorlig syke kan bli støtt når deres ikke-deltakelse i arbeidslivet sammenlignes med arbeidsløshet og hjemmeværende barn. Det du beskriver handler ikke om å ikke være i jobb på grunn av sykdom, men fordi man enten ikke får jobb eller velger å være hjemme med barn. Og det er noe ganske annet. For eksempel er det en rekke sykdommer som medfører en ekstrem trettbarhet som setter enrome begrensninger i dagliglivet. Må man økonomisere krefter, velger man sannsynligvis lek med barna i de periodene man er opplagt framfor å pakke konvolutter eller hva det måtte være.

Og forresten: Man kan ikke ha ekstrainntekt på si' før man har hatt en uføreytelse etter ett år. Som regel betyr det at man først har hatt rehabiliteringpsenger 1-2 år først. Så etter 2-3 år med redusert inntekt, med andre ord. Alternativet er en gradert ytelse, og da kanskje ha 80 % støtte fra NAV og så jobbe de resterende 20 %. Det utgjør ikke stort økonomisk, og det det er uforutsigbart for mange med en type sykdom som kan gjøre at de over lengre perioder ikke makter å jobbe.

Utrolig hvor provoserte folk kan bli av noe jeg personlig innbiller meg om meg selv. Jeg har ikke sagt at alle burde ta seg sammen og jobbe, bare at jeg tror at jeg personlig hadde prioritert kreftene mine slik. Klart, har man ME, kronisk utmattelsessyndrom e.l. slik at man alltid er totalt på felgen så blir det noe annet. Men de fleste jeg kjenner som har uførestønad har det fordi de ikke kan fungere stabilt i en jobb. De har innimellom litt overskudd, men de vet ikke på forhånd hva eller hvor mye de kan klare. Hvis man i tillegg kombinerer det med lav utdannelse (det er jo en viss statistisk sammenheng mellom lav utdannelse, fysisk slitsomme jobber og uføretrygd) så ender man opp med uføretrygdede som har en viss restarbeidsevne, men som ikke kan ta den ut fordi de ikke har kompetanse til de jobbene som de fysisk kunne mestret. Og det er ikke alle som er i stand til å opparbeide seg den kompetansen.

Mange av de hjemmebaserte jobbene jeg har funnet krever en viss utdanning, og jeg er så heldig at jeg er en av de som har det som kreves. Når man så kombinerer det med en nesten sykelig trang til å prioritere jobb foran alt annet (inkludert leik med ungene), så må det være lov å anta litt om hvordan jeg hadde reagert i en teoretisk ny livssituasjon.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Utrolig hvor provoserte folk kan bli av noe jeg personlig innbiller meg om meg selv. Jeg har ikke sagt at alle burde ta seg sammen og jobbe, bare at jeg tror at jeg personlig hadde prioritert kreftene mine slik. Klart, har man ME, kronisk utmattelsessyndrom e.l. slik at man alltid er totalt på felgen så blir det noe annet. Men de fleste jeg kjenner som har uførestønad har det fordi de ikke kan fungere stabilt i en jobb. De har innimellom litt overskudd, men de vet ikke på forhånd hva eller hvor mye de kan klare. Hvis man i tillegg kombinerer det med lav utdannelse (det er jo en viss statistisk sammenheng mellom lav utdannelse, fysisk slitsomme jobber og uføretrygd) så ender man opp med uføretrygdede som har en viss restarbeidsevne, men som ikke kan ta den ut fordi de ikke har kompetanse til de jobbene som de fysisk kunne mestret. Og det er ikke alle som er i stand til å opparbeide seg den kompetansen.

Mange av de hjemmebaserte jobbene jeg har funnet krever en viss utdanning, og jeg er så heldig at jeg er en av de som har det som kreves. Når man så kombinerer det med en nesten sykelig trang til å prioritere jobb foran alt annet (inkludert leik med ungene), så må det være lov å anta litt om hvordan jeg hadde reagert i en teoretisk ny livssituasjon.

Jeg var ikke så utrolig provosert, bare så det er sagt. Men siden ikke kunne se for deg noen lidelser som kunne hindret deg i å jobbe og samtidig viste til bijobbing du har hatt i perioder du har vært hjemme uten at det har vært sykdomsrelatert, så tolket jeg det dit hen at det var enkeltpenkelt å jobbe noe til tross for sykdom. Eller bagatellisering av alvorlig sykdom, om du vil. Og så enkelt tror jeg ikke det er for alle, jeg vet det er veldig sårt for mange og det var derfor jeg kommenterte innlegget ditt.

[m^2]

.....