Country, danseband, og trønderrock

[him]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg er enig i at det er vanskelig å definere, men for min del er det helt soleklart at det finnes kvalitetsforskjeller som er universelle. Beatles er bedre enn Aqua, Pavarotti er bedre enn naboen som synger i dusjen, Munch er bedre enn Vebjørn Sand. Det er også helt klart kompetanse som gir en "rett" til å være med å definere det i stadig sterkere grad - men det betyr selvsagt ikke at eliten kan diktere smaken vår.

Jeg er ikke uenig i at det finnes kvalitetsforskjeller, men jeg synes at Lille*My er inne på noe essensielt når hun snakker kontekstavhengighet. Jeg synes også at musikk kanskje bedre kan sammenlignes med kunsarter som ballett og lignende, heller enn litteratur og bildende kunst. Og jeg synes derfor at kravet om nyskapning og orginalitet kan ligge like mye i tolkningen som i selve matrialet.

Poenget er at hvis man skal diskutere kunst ut fra noe mer enn "hva man selv liker" så må man ha noen kriterier å vurdere kunsten ut fra.

En av disse kriteriene kan være hvor mange som liker en ting mao hvor mange denne kunsten berører. Det vil si; I nåtiden er det umulig å vite, for at i våre dager er det sikkert flere som leser den siste boken fra bokklubben fremfor klassisk litteratur. (Og det er det jeg antar at du mener med at "to stand the test of time").

Opprinnelig lagt inn av Scarlett

Noe som karakteriserer (men ikke definerer) mange gode kunstnere, er inderlighet og non-kommersialitet. Altså at man gjør sin greie uavhengig av hva som selger p.t. Det betyr ikke at man ikke er kunstner hvis man selger, men hvis man lager ting fordi man på forhånd vet det passer salgsformelen, sier det seg selv at det ikke er innovativt og grensesprengende.

Ja, jeg er enig i at det er den klassiske definisjonen. Problemet er at feks Mozart var en selger. Så man kan ikke bruke denne "formelen" til å bestemme hva som er kunst (og det er jo det du også sier).

Noe annet som karakteriserer kunstnere, men som kanskje er litt på siden, er at veldig mange har hatt psykiske problemer. Kanskje dette har noe med det man sier om at: "lidelsen er interessant, mens lykke er kjedelig". Feks er Bob Dylan sine plater som ble utgitt mens han levde et lykkelig familieliv, karakterisert som vestentlig dårligere enn de andre han har utgitt.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Noe annet som karakteriserer kunstnere, men som kanskje er litt på siden, er at veldig mange har hatt psykiske problemer. Kanskje dette har noe med det man sier om at: "lidelsen er interessant, mens lykke er kjedelig". Feks er Bob Dylan sine plater som ble utgitt mens han levde et lykkelig familieliv, karakterisert som vestentlig dårligere enn de andre han har utgitt.

Dette er jo noe av det som gjør kvalitetsvurderinger så vanskelig. Skal man se et kunstnerisk verk i sammenheng med kunstnerens private liv vil man jo ha en slags forutinntatthet i forhold til platen, boken, maleriet eller hva det måtte være. Ofte kan det være nødvendig for bedre å kunne forstå et kunstverk, av og til vil det kunne forkludre inntrykket og rett og slett bidra til misforståtte tolkninger.

Men at det ligger noe i dette med at lidelse er mer interessant og genererer mer kreativitet er nok hevet over enhver tvil. Spørsmålet er vel bare i hvor stor grad man skal la sin kunnskap kunstnerens privatliv ligge til grunn for ens vurdering av kunstverket. Men det er kanskje uunngåelig.

Som flere er inne på; ja det kan være en fordel med teoretisk kunnskap for å vurdere kvalitet; men for selve opplevelsens skyld tror jeg det av og til kan være vel så bra å stille med "tabula rasa". Jeg tror kanskje man kan få flere positive overraskelser da.