Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Verstingen er vel muskel og leddplager tror jeg?
Og så er det vel langtidsfraværet som utpeker seg som verstingen ift fravær. Selv om det for "bedriftene" er de fraværene man tjener på, pga refusjon etc, men sånn totalt sett med tanke på statens penger går det MYE ut der.

Der er vi veldig ulike som ledere, tror jeg. For å "tjene" på langtidssykmeldte må man jo ikke sette inn vikar, og da vil man jo slite unødig på resten av de ansatte? Hvordan det lønner seg vet ikke jeg, men jeg synes det vanskeligste er å skaffe fagpersonale når noen er borte...

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Der er vi veldig ulike som ledere, tror jeg. For å "tjene" på langtidssykmeldte må man jo ikke sette inn vikar, og da vil man jo slite unødig på resten av de ansatte? Hvordan det lønner seg vet ikke jeg, men jeg synes det vanskeligste er å skaffe fagpersonale når noen er borte...

Vel, vi setter inn inn vikar. Men de tjener ofte dårligere enn den som er sykmeldt, og da gjør refusjonen at vi går i pluss.

[apan]

Jeg har ikke lest hele diskusjonen, og det er helt klart at dette er en sensitiv diskusjon som lett tråkker på noen knær.

Det er likevel et aspekt jeg alltid irriterer meg over, og det er at det virker som om en del tror at for dem som ikke velger sykmelding i gitte situasjoner går alt lekende lett. Jeg kjenner jeg provoseres av utsagn av typen "dem som er så heldige at de er friske og jobber hele svangerskapet" for eksempel. Selvfølgelig - mange er heldigere enn andre, og noen er rett og slett ikke i stand til å jobbe noe særlig når man er gravid, andre trenger mer tilrettelegging enn andre - men jeg våger å påstå at det er ikke en eneste som jobber hele eller nesten hele svangerskapet uten at det blytungt store deler av tiden. Det er ikke sånn at fordi om man ikke har bekkenløsning eller kaster opp, føler man seg helt som før. Det koster store nedprioriteringer, omrokkeringer på familielivet og veldig mange tunge dager å få til noe slikt.

Det er heller ingen som velger å gå ned i prosent uten at prioriteringer gjøres. Det er bevisste valg man tar og ting man ofrer - fordi man ikke mener at staten skal betale for at hverdagen skal gå opp.

Jeg er fullt klar over at de aller aller fleste ikke kommer inn under punktene over. Men jeg skulle ønske det kom tydeligere fram at ganske mange av dem som går gjennom uten særlig mye sykmelding i nesten alle tilfeller ofrer og gjør valg.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det er likevel et aspekt jeg alltid irriterer meg over, og det er at det virker som om en del tror at for dem som ikke velger sykmelding i gitte situasjoner går alt lekende lett.

Akkurat det har jeg også tenkt på flere ganger. Jeg har mange ganger på jobb (nå som gravid, f.eks) blitt omtalt som "så heldig" som er så frisk og rask, mens sannheten er jo at det kommer ikke av seg selv. Jeg er til tider dønn sliten.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Akkurat det har jeg også tenkt på flere ganger. Jeg har mange ganger på jobb (nå som gravid, f.eks) blitt omtalt som "så heldig" som er så frisk og rask, mens sannheten er jo at det kommer ikke av seg selv. Jeg er til tider dønn sliten.

Man er selvsagt heldig fordi man ikke har bekkenløsning, ikke kaster opp og ikke har risikosvangerskap, men det er tungt eller blytungt store deler av svangerskapet for de aller fleste, det er jeg helt sikker på.

[Jessica]

Velge sykemelding??? Jeg tror ikke at det er førstevalget å VELGE sykemelding for de fleste. Det å få arbeidsplassen til å tilrettelegge var vanskelig da jeg på 1990-tallet var gravid. Dersom man er gravid og ikke får sove på flere uker, er helt utslitt og har full jobb hva skal man gjøre da?? Holde ut og bryte sammen og holde ut likevel?? Når man får sykemelding så er det gjerne gått ganske langt. En har strukket seg lenge, men det går ikke lengre. Det betyr ikke at de som jobber og er gravide ikke sliter, men det er forskjell. Hvordan skal andre vurdere hvem som har det verst??

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg har ikke lest hele diskusjonen, og det er helt klart at dette er en sensitiv diskusjon som lett tråkker på noen knær.

Det er likevel et aspekt jeg alltid irriterer meg over, og det er at det virker som om en del tror at for dem som ikke velger sykmelding i gitte situasjoner går alt lekende lett. Jeg kjenner jeg provoseres av utsagn av typen "dem som er så heldige at de er friske og jobber hele svangerskapet" for eksempel. Selvfølgelig - mange er heldigere enn andre, og noen er rett og slett ikke i stand til å jobbe noe særlig når man er gravid, andre trenger mer tilrettelegging enn andre - men jeg våger å påstå at det er ikke en eneste som jobber hele eller nesten hele svangerskapet uten at det blytungt store deler av tiden. Det er ikke sånn at fordi om man ikke har bekkenløsning eller kaster opp, føler man seg helt som før. Det koster store nedprioriteringer, omrokkeringer på familielivet og veldig mange tunge dager å få til noe slikt.

Det er heller ingen som velger å gå ned i prosent uten at prioriteringer gjøres. Det er bevisste valg man tar og ting man ofrer - fordi man ikke mener at staten skal betale for at hverdagen skal gå opp.

Jeg er fullt klar over at de aller aller fleste ikke kommer inn under punktene over. Men jeg skulle ønske det kom tydeligere fram at ganske mange av dem som går gjennom uten særlig mye sykmelding i nesten alle tilfeller ofrer og gjør valg.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Velge sykemelding??? Jeg tror ikke at det er førstevalget å VELGE sykemelding for de fleste. Det å få arbeidsplassen til å tilrettelegge var vanskelig da jeg på 1990-tallet var gravid. Dersom man er gravid og ikke får sove på flere uker, er helt utslitt og har full jobb hva skal man gjøre da?? Holde ut og bryte sammen og holde ut likevel?? Når man får sykemelding så er det gjerne gått ganske langt. En har strukket seg lenge, men det går ikke lengre. Det betyr ikke at de som jobber og er gravide ikke sliter, men det er forskjell. Hvordan skal andre vurdere hvem som har det verst??

Nei, det kan jo ikke andre vurdere, men det er jo interessant at mange mener at de som ikke er sykmeldt ikke har noen plager.

Det er for eksempel en inne på et annet forum (gravid) jeg er på som syntes det var tungt å stå opp etter jul, så hun trodde hun trengte sykmelding for å begynne senere. Og jeg bare spør; er det NOEN her inne, samme hvilken tilstand de er i, som ikke er trøtte om morgenen i 15 minus i januar? Og ja, da mener jeg man velger sykmelding. Mange strekker seg langt, noen strekker seg ikke. Sånn er det bare, gravid eller ei. Spørsmålet er hvordan man skal klare revidere ordningen slik at det rammer dem som ikke strekker seg uten å ramme dem som virkelig trenger den. Og det har jeg ikke noe fasitsvar på, men det er klart oppfølging og tilrettelegging er sentralt.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Nei, det kan jo ikke andre vurdere, men det er jo interessant at mange mener at de som ikke er sykmeldt ikke har noen plager.

Det er for eksempel en inne på et annet forum (gravid) jeg er på som syntes det var tungt å stå opp etter jul, så hun trodde hun trengte sykmelding for å begynne senere. Og jeg bare spør; er det NOEN her inne, samme hvilken tilstand de er i, som ikke er trøtte om morgenen i 15 minus i januar? Og ja, da mener jeg man velger sykmelding. Mange strekker seg langt, noen strekker seg ikke. Sånn er det bare, gravid eller ei. Spørsmålet er hvordan man skal klare revidere ordningen slik at det rammer dem som ikke strekker seg uten å ramme dem som virkelig trenger den. Og det har jeg ikke noe fasitsvar på, men det er klart oppfølging og tilrettelegging er sentralt.

Den du nevner fra det andre forumet høres ut som den tar lett på det med sykemelding ja, om det er eneste grunn til å bli sykemeldt. Håper legen skjønner det og ikke gir sykemelding.

Jeg tror de fleste strekker seg. Vi er jo vant til å være flinke piker Vi vet jo også konsekvensen for vår arbeidsplass dersom vi ikke kommer på jobb. Jeg har ikke sett at noen mener at de som ikke får sykemelding ikke har plager. Det blir for enkelt å se det sånn.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Der er vi veldig ulike som ledere, tror jeg. For å "tjene" på langtidssykmeldte må man jo ikke sette inn vikar, og da vil man jo slite unødig på resten av de ansatte? Hvordan det lønner seg vet ikke jeg, men jeg synes det vanskeligste er å skaffe fagpersonale når noen er borte...

Hos oss er problemet at det er svært vanskelig å skaffe vikarer. I den grad vi tar inn vikarer handler det oftest om svært kostbare konsulenter eller vikarer fra vikarbyrå. Vi ender derfor oftest med å ikke ta inn vikar. Og ja, det "lønner" seg på kort sikt med at sykelønnsrefusjonen kommer inn, men på lang sikt fører det til stor frustrasjon og slitasje på øvrige ansatte, og i noen tilfeller også til ytterligere sykefravær hos andre som opplever stort press.

Forresten er min opplevelse at de vanskeligste sykemeldingene for de øvrige som er på jobb, er de som er fra uke til uke. Bare ut denne uka. Nei, en uke til. Og en uke til. Og en uke til. Hele arbeidsplassen blir holdt i åndeløs spenning i uke etter uke, man tror at "på mandag" kommer h*n tilbake, og da blir det lettere. Men sånn går man uke etter uke, og det sliter veldig på folk. Oppgaver blir satt på vent, det halter og går, folk sliter seg ut.