En artikkel til ettertanke ...

Jeg leser den og får visst helt andre følelser enn alle andre. Jeg har en slektning som sitter sånn. Dønn og helt og holdent aleine. Det er ingen som kommer til å savne henne den dagen hun dør og det kan fort skje at hun begraves i stillhet.

Synd?
Jo. Det er jo synd. Men det er også resultatet av et langt liv med den eneste målsetningen å lage helvete så hett som overhode mulig for alle som forsøker å være snill mot henne. Vrang vilje, raseri, fyll og spetakkel fra morgen til kveld.

Jeg la merke til at søsteren til han her ikke slapp han inn en gang han oppsøkte dem. Det skinner gjennom at hun var redd fordi hun hadde barn.

Jeg tenker at jovisst er det dypt tragisk at ingen i samfunnet har som jobb å legge merke til de som dør - men at de pårørende forsvinner en etter en ut av livet til noen mennesker det ser jeg visst annerledes på enn mange andre.