Ergrer seg over barn som skriker på flyet

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Er du virkelig så redd at du tror du er nær døden når du flyr? Jeg hjelper deg gjerne med noen tips og råd dersom du vil det, men da må du gi meg noen hint på HVA det konkret du er redd for og hvordan angsten utarter seg. Send meg gjerne PM om du vil det

Takk for tilbudet. Jeg har flydd mye og langt i mitt liv - både store fly og enmotorsfly, både fra små striper i bushen og fra alt for korte rullebaner - men jeg blir reddere og reddere for hver gang. Helt irrasjonelt selvfølgelig, jeg kan all statistikken og vet hvor lite risiko det er, men når jeg begynner å reflektere over det absurde faktum at det bare er noen cm mellom meg og den tynne lufta og mange, mange meter ned, er det klart for meg at det absolutt er farlig og at det umulig kan gå bra hver gang. I tillegg har jeg klaustrofobi - dårlig kombinasjon. Så den beste løsningen for meg er å ha minst mulig tid til refleksjon når jeg flyr. I så måte er det bra å reise med barn. Det verste er at jeg bruker så mye energi på å grue meg i forkant (jeg har begynt å ta tog for jobbreiser innenlands). Hver gang jeg lander tenker jeg "gudskjelov, det gikk bra denne gangen også", og "dette var definitivt siste gang". Men jeg har ikke gitt opp enda - jeg er for trassig til å la angsten ta overhånd.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Takk for tilbudet. Jeg har flydd mye og langt i mitt liv - både store fly og enmotorsfly, både fra små striper i bushen og fra alt for korte rullebaner - men jeg blir reddere og reddere for hver gang. Helt irrasjonelt selvfølgelig, jeg kan all statistikken og vet hvor lite risiko det er, men når jeg begynner å reflektere over det absurde faktum at det bare er noen cm mellom meg og den tynne lufta og mange, mange meter ned, er det klart for meg at det absolutt er farlig og at det umulig kan gå bra hver gang. I tillegg har jeg klaustrofobi - dårlig kombinasjon. Så den beste løsningen for meg er å ha minst mulig tid til refleksjon når jeg flyr. I så måte er det bra å reise med barn. Det verste er at jeg bruker så mye energi på å grue meg i forkant (jeg har begynt å ta tog for jobbreiser innenlands). Hver gang jeg lander tenker jeg "gudskjelov, det gikk bra denne gangen også", og "dette var definitivt siste gang". Men jeg har ikke gitt opp enda - jeg er for trassig til å la angsten ta overhånd.

Jeg er også trassig og brukte tankene for å styre unna angsten. Til slutt klarte jeg å "ta livet" av angsten. Det var da jeg måtte flere flyturer til Lofoten og Sandnessjøen i forbindelse med jobb. Jeg sjekket mulighet for å ta Hurtigruta, men det ble for tungvint og dyrt. Så jeg måtte bare fly. Det var forferdelig å gå inn i det lille Widerøeflyet med propeller. Jeg tenkte at nå kommer jeg til å dø. På toppen av det hele skulle vi mellomlande på Røst. Det å gå opp og lande var marerittet. Jeg klarte å tenke meg vekk fra flyet. Fokusere på alt annet enn at jeg var på fly og være sosial med min kollega.... osv. Det fungerte. Nå går det helt fint. Jeg skal til Hellas i sommer og var på Tenerife i januar. Jeg kjenner litt på det når vi skal på flyet, men klarer å skyve vekk angsten. Den skal ikke få ta tak i meg så langt jeg klarer å holde den unna.

Som kronisk kreftsyk så er det nok andre ting jeg skal være redd for enn å fly Det er nok kreften som tar meg før en flystyrt

[Lykken]

Mannen min skal kjøre til Frankrike alene til sommeren, mens jeg og barna tar fly til Nice...alt for å slippe å fly. Han har flydd hver år, men tror det har blitt verre, han gruer seg veldig forkant, og nå øynet han sjansen til å slippe siden vi trenger bil der nede.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Takk for tilbudet. Jeg har flydd mye og langt i mitt liv - både store fly og enmotorsfly, både fra små striper i bushen og fra alt for korte rullebaner - men jeg blir reddere og reddere for hver gang. Helt irrasjonelt selvfølgelig, jeg kan all statistikken og vet hvor lite risiko det er, men når jeg begynner å reflektere over det absurde faktum at det bare er noen cm mellom meg og den tynne lufta og mange, mange meter ned, er det klart for meg at det absolutt er farlig og at det umulig kan gå bra hver gang. I tillegg har jeg klaustrofobi - dårlig kombinasjon. Så den beste løsningen for meg er å ha minst mulig tid til refleksjon når jeg flyr. I så måte er det bra å reise med barn. Det verste er at jeg bruker så mye energi på å grue meg i forkant (jeg har begynt å ta tog for jobbreiser innenlands). Hver gang jeg lander tenker jeg "gudskjelov, det gikk bra denne gangen også", og "dette var definitivt siste gang". Men jeg har ikke gitt opp enda - jeg er for trassig til å la angsten ta overhånd.

Har du vurdert flyskrekk-kurs?