Hvor i Norge tror du det er best å vokse opp - og hvorfor?

[Candy Darling]

Jeg er født i Oslo, bergenser på min hals, nå utflyttet, har studert i Trondheim og flyttet tilbake til Oslo. Jeg må da være kvalifisert til å uttale meg? I tillegg har jeg vokst opp både i ordentlige drabantbyer (Lørenskog, Fyllingsdalen, Loddefjord) og på bøgda (som i to ferger fra nærmeste espresso. Ikke at det var espressoer i sentrum heller da, men man får fremdeles ikke espressoer i my hood. Det er broer nå, i det minste.).

Jeg er i hvert fall ikke i tvil, for min del. Det går veldig bra å vokse opp på bygda, det går fint å vokse opp i drabantbyer. Med små barn spiller det nesten ingen rolle, så lenge man har venner og god familie.

Det er imidlertid veldig forskjellig når man kommer i tenårene. Jeg flyttet fra byen akkurat da jeg bikket over i den alderen, og måtte gi opp håndballen, hesteridningen jeg akkurat hadde fått lov til å melde meg på og alle de andre mulighetene jeg følte jeg hadde. På Bøgd1 var det kun fotball, korps og bedehus. Virkelig. Ingenting annet. Friidrett hvis du var villig til å dra noen mil. Til gjengjeld var det oversiktlig og fint og alle så deg og visste hvem du var. Det var trygt i noen år, så ble det fryktelig, fryktelig klaustrofobisk. Hvis man da f.eks. ikke lenger helt var den alle visste du var.

Jeg synes det største problemet med mindre steder ikke egentlig er at man ikke kan være den man vil, men at det er fryktelig vanskelig å endre seg. Jeg gikk fra diskoen til bedehuset. Det har helt umulig å gå tilbake.

På samme måte har jeg en nær venn som i voksen alder i Bergen har funnet ut at h&n er homofil. Det er også skrekkelig vanskelig. Det er et veldig gjennomsiktig miljø, med bare noen få steder man kan være. Min venn synes det er umulig å holde hånd med sin samboer i gatene i Bergen, fordi h&n ikke er rede til å ta fightene rundt det når h&n treffer kjente. For det gjør man i Bergen.

Oslo er min by. Ikke fordi jeg er født her. Ikke fordi jeg er oppvokst her. Men fordi jeg har valgt det, helt selv. Det var et godt valg.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Min venn synes det er umulig å holde hånd med sin samboer i gatene i Bergen, fordi h&n ikke er rede til å ta fightene rundt det når h&n treffer kjente. For det gjør man i Bergen.

Aj, det er jo ikke bra. I Stavanger vet jeg ikke helt hvordan det er i og med at jeg aldri har kjent det på kroppen, men jeg ser HELE tiden mennesker av samme kjønn som kliner eller holder i hånden eller rundt hverandre åpenlyst på gaten, tror ikke det homofile miljøet er særlig "gjemt" her. Det har også åpnet et kult homo-utested midt i sentrum der folk av alle legninger møtes. Jeg har ikke vært der, men alle skryter.

Forresten så har vi jo flyttet litt ut på landet, men det er bare noen minutter til Sandnes sentrum og 15-20 minutter med bil til Stavanger sentrum, og flyplassen er like ved oss, samt alt vi trenger (skole, helsestasjon, lege, Ica, barnehage osv) er i gåavstand, vi stooortrives her ute. Miljøet er også veldig bra, alle har tid til hverandre, i barneselskaper dukker alltid 100 % av de inviterte opp om ingen er syke, alt er bare fantastisk her ute, jeg flytter nok aldri herfra.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Oslo er min by. Ikke fordi jeg er født her. Ikke fordi jeg er oppvokst her. Men fordi jeg har valgt det, helt selv. Det var et godt valg.

Jeg har ikke en by som er "min", men Oslo er pretty damn close. Jeg virkelig elsker den byen; smakene, luktene, inntrykkene, alle menneskene, husene, butikkene, lysene som blinker om natten ... Jeg liker store byer (og Oslo er stor i norsk skala), Bergen er grei også, Trondheim like så, men sammenlignet med Oslo blir de veldig små og gjennomsiktige. Jeg voks opp på et lite sted, og jeg hadde det ikke noe bra. Ikke før jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg var en skrøpelig, lett påvirkelig og litt zpesiell person, og jeg vil ikke akkurat si at menneskene rundt meg gjorde noe for å bedre min selvfølelse. Det var ikke mye å velge i hva tilbud og "gjenger" angår, så enten var man kul eller så var man teit. Lite rom for å være seg selv, med andre ord.

Jeg flyttet da jeg var 17 og har aldri sett meg tilbake. Mamma gir meg fra tid til annen dårlig samvittighet for at jeg ikke vil "ta over huset", men hun forstår det bare ikke. Jeg vil ikke bo på et sted hvor "alle kjenner alle", hvor kassadamen studerer alt innholdet på rullebåndet og TenkerSitt. Jeg vil kunne reise på ferie uten at naboene merker at vi er borte og jeg vil i voksen alder kunne velge "lekekamerater". Det betyr at det må være flere mennesker enn at de med små barn utgjør en felles gjeng. Jeg takler ikke bygder og vil aldri i livet påføre mine barn den belastningen det er å vokse opp i ei bygd når man ikke er A4. (Hvem vet hvilke ildsjeler mine barn blir?) Jeg vil være omringet av godt utvalg og kunne bytte skole skulle noen trøble til fremtiden vår, jeg vil ha gode utdanningstilbud rundt hushjørne og butikkene må kunne by på variasjon og mangfold.

Vi bor nå Oslo-nærmt, og jeg kan ikke med sikkerhet si at vi blir værende her. Jeg har litt problemer med "for alltid". Men det er en fin, liten by, skolene er gode og man er usynlige nok. Kulturtilbudene er vide nok for mine barn på nåværende tidspunkt, men skulle Lotto-rekka slå inn, flytter vi til Oslo tvert!