Hagens kronikk i Aftenposten

Jeg uttaler ordet dust på bakgrunn av det med å insistere på å gå i bikini når han har en mannskropp og er ute sammen med ungene. Det er ikke nødvendig.

Om faren ellers vil gå i dameklær sammen med barna så er det da ganske naturlig at han faktisk tar dette gradvis og tar litt hensyn. Som det er nevnt oppi her - det er flere steder dette har gått bra også.

Og hva som nå enn er sagt. Han har fire barn. Det er udiskutabelt. Det har vært rettssak hvor han faktisk er fradømt samværsretten med barna sine. Det er faktisk helt uvanlig - det skal virkelig mye til. Det kan jo selvsagt skyldes en feil avgjørelse i retten. Men når det nå er et så stort problem at barna flytter langt unna og avstår fra å ha kontakt i det hele tatt - da er det ganske ekstremt å likevel insistere på den bikinien vel?

Og om man nå velger å da si at ok - får jeg ikke gå i dameklær og treffe barna så avstår jeg fra barna - så kan jeg forstå at det er et vanskelig valg. Men man kan da ikke hevde at det er et valg som viser at man setter barna høyest?