Fortelle meg om hundehold?

[Malama]

Det ER lov å fortelle meg at dette er galskap.
Eller at det går kjempefint.
Eller alt mellom der.
Litt realisme er å foretrekke.

(Jeg er gift med en som er oppvokst med hund, og ønsker seg hund, så han ser på det som en glede, så lenge hunden går greit overens med hundeskeptikeren meg, og sønnen vår. Og ser ikke at den kommende babyen (som vi fant ut at var på vei få timer før telefonen om at hunden må omplasseres... det er vår lille hjemlighet enda) har noe som helst å si i dette, og nekter for at hunden skal forpurre våre planer (men mikro kan kanskje gjøre det...))

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Jeg er gift med en som er oppvokst med hund, og ønsker seg hund, så han ser på det som en glede,

Han vil nok mest sannsynlig snart oppdage at det å vokse opp med en hund og det å ha en selv ikke er det samme. Nå blir han faktisk nødt for å ta ansvaret og alle kampene, for det er kjempeviktig at det er DERE som er sjef over hunden.
Nå kjenner jeg ikke noe til den hunderasen, så jeg vet ikke hvordan de er i forhold til slike ting. Men det er greit å huske på at dere MÅ ta hunden når den prøver seg, ellers gjør den som den vil.
Det går nok fint med Knerten, når han får litt tid med hunden så finner de ut av hverandres plass i flokken, og han vil nok få en finfin beskytter i hunden. Hunder kan forresten helt fint bli sjalu, men denne er jo vant til barn så det går nok greit!

Lykke til!
Dere slipper jo unna en del med at den er (forhåpentligvis) ferdig oppdratt!