Er du en klager/sutrer?

Opprinnelig lagt inn av m^3, her.

Joda, jeg ser at hun har klagegrunn. Men samtidig er alt relativt.
Noe som virker tilsynelatende enkelt for en person, kan være bortimot umulig for en annen. Jeg har hatt noen runder med meg selv faktisk, fordi jeg tar meg å tenke at enkelte sutrer over småting fordi jeg mener jeg har hatt større problemer å stri med selv. Men så innser jeg jo at alle har sitt å stri med på en måte, innenfor rammene av det de har opplevd.

Skal vi se om jeg klarer å ordlegge meg (har litt gangsperre på språket i kveld - skrivesperre?): Hvis jeg tenker meg at spennet av det jeg opplever går fra det aller mest negative/triste/vanskelige jeg har opplevd, til det sterkeste/flotteste/mest fantastiske jeg har opplevd. Så er det min skala for ting jeg opplever i mitt liv, krydret med erfaringer og hvordan man er skrudd sammen og alt mulig rart.
Hvis vi så tar et hvilket som helst annet menneske, så vil skalaen være annerledes, og ytre (eller indre) faktorer være annerledes. Hvis dette mennesket så sier til meg "å guuud, så vanskelig og tøft det er at <et eller annet som virker greit for meg>", så er det jo fort gjort å si at dette mennesket syter og klager og sutrer. Det ligger jo litt i de ordene at hun gjør dette uten å ha "fortjent" det, uten å ha "rett" til det. I forhold til vår egen skala, liksom.
Bare fordi jeg ikke skjønner dette andre menneskets grunn til å klage/syte/sutre, så er det jo tydelig at opplevelsen er så sterk at hun føler behovet. Og da ER det så ille for det mennesket, uavhengig av hva jeg mener liksom.
Dette mennesket vil sannsynligvis ikke oppleve det som syting og klaging selv, det ER jo ille.

Ble det bare tull eller kom jeg i mål ?

Kronekspempelet: min mor. "Ja, men jeg hadde jo tre barn, en hund og en skfitarbeidense mann, og det klarte jeg fint" er svaret på ethvert tilløp til tungsindige tanker om hverdagslivets motgang.
Det bryr meg jo midt i ryggen at hun opplevde sitt liv som greit.
Det har jo null og niks med hvordan jeg opplever mitt liv.

Jeg synes det er stor forskjell på klaging/sutring og på det å fortelle om ting man ikke synes går så bra. Gode venner merker forskjellen og bør være obs på den...

[My]

Opprinnelig lagt inn av TBM, her.

Jeg synes det er stor forskjell på klaging/sutring og på det å fortelle om ting man ikke synes går så bra. Gode venner merker forskjellen og bør være obs på den...

Dette er jeg helt enig i. Det er ikke dette jeg mener med klaging. Klaging og sutring for meg er når man surmuler over at det regner, over at man er misfornøyd med hårsveisen, at man har gått opp i vekt (hvis det ikke er snakk om de som virkelig har et problem) at utvalget i kantina er for dårlig, at man snart blir et år eldre, våren kommer så seint, toget er forsinket -sånne ting.

Hvis man sitter på en flyplass og flyet har blitt kansellert eller forsinket, slik at man ikke kommer seg videre på en lang stund, så kan man velge å gjøre det beste ut av det (gå og kjøpe seg noe å spise, lese en bok, spøke, le, snakke om noe helt annet med de man reiser sammen med, galgenhumor etc) eller man kan syte og klage, gråte og banne kontinuerlig over hvor håpløst dette er, helt til man omsider sitter på flyet på vei hjem. Uansett hva man velger får man ikke gjort noe fra eller til. Likevel er det overraskende mange som velger det siste alternativet. Det er klart det har mye å gjøre med hvordan man føler seg, men det går faktisk an å bestemme seg også, og prøve, for begge deler er en selvforsterkende prosess. Bestemmer man seg for å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, bruke galgenhumor, fokusere på noe annet, ikke klage, påvirker man de rundt seg i positiv retning, lager en god stemning og gjør situasjoen litt mindre uutholdelig. Klager man og dyrker det negative gjør man alt bare verre og lager sur stemning i tillegg.

Noe helt annet er å lette sitt hjerte til en venn når man har problemer. Det er ikke sutring. Det er noe alle har behov for innimellom.