I lys av en del andre tråder

[kie]

Jeg kommer nok ikke til å "la det stå til" og håpe jobben jeg har gjort til da er god nok når barna når tenårene. Jeg synes det er for tidlig å avrunde oppdragelsesjobben. Selv om man er nødt til å gradvis gi slipp.

Foreldre som insisterte på at "nå er jobben min over" da vi var i den mest sårbare alderen og på mange måter trengte de voksne aller mest, var ikke gode tenåringsforeldre etter mitt syn. Jeg husker barna deres som ganske så "fortapte". Vi andre misunte dem friheten i starten, men noen overnattingsbesøk og litt nærmere titt på hvordan de hadde det gjorde at man satte mer pris på nærheten og engasjementet til sine egne foreldre. Jeg klarte da allikevel å gjøre ganske mye "galt" i ungdomstiden.

Selv når jeg hadde gjort det meste hun var imot og brant meg kraftig på det. (Hadde sex med kjæreste, ble dumpet, fikk kjærlighetssorg osv.) Så var det da ingen fordømmelse med i bildet der jeg en søndagsmorgen lå i sengen til mamma med vått hår og morgenkåpe etter en dusj som ble mest grining av, og ble holdt rundt mens hun vugget meg og strøk meg over håret. Mens jeg gråt som en liten unge. Og hun sa at det kom til å gå bra allikevel. Det var da aldri noe "hva var det jeg sa" eller "det er derfor jeg sa at du ikke skulle" osv.

Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.

Og akkurat på samme måte var det liten tvil om at man kunne stole på at mamma stilte opp den gangen søsteren min fant ut at hun var gravid. Som 15-åring.

Jeg tror det er mulig å formidle til barnet at rådene og meningene man byr på gis utifra en omsorg som også vil være der den dagen barnet kanskje har brent seg på nettopp å gjøre akkurat det man sa det ikke skulle. Det er jo ikke noen omsorg i fordømmelse.

For meg er omsorg å være tydelig. Det er å snakke om seksualitet og dette med å kunne si nei. Det er å gjøre kondomer etc. lett tilgjengelig. Det er å gjøre seg selv tilgjengelig om det er noe. Og det er å være et mykt sted for barnet/ungdommen å lande når ting ikke går så greit.

For meg er det motsatte av omsorg å ikke deale med tema barnet kanskje trenger å høre noen klare standpunkt om. Å ikke ville forholde seg til at barnet til tross for at man ikke ønsker det, kan ha behov for kondomer. Å hovere/fordømme/trykke enda lenger ned når det ikke gikk så bra. Men like mye er det motsatte av omsorg å bare trekke på skuldrene og si ting som "det er ditt liv", "jeg er ferdig med oppdragelsen" osv.

Å være engasjert og opptatt av barnets beste vil nok for meg være å ikke akkurat gjøre det til en hemmelighet hva jeg synes er det beste for barnet. Å være en diskusjonspartner, by på litt motstand, andre vinklinger og skape rom for at barnet/ungdommen kan tenke høyt uten at man setter igang ramaskriket.

[Zefid]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg kommer nok ikke til å "la det stå til" og håpe jobben jeg har gjort til da er god nok når barna når tenårene. Jeg synes det er for tidlig å avrunde oppdragelsesjobben. Selv om man er nødt til å gradvis gi slipp.

Foreldre som insisterte på at "nå er jobben min over" da vi var i den mest sårbare alderen og på mange måter trengte de voksne aller mest, var ikke gode tenåringsforeldre etter mitt syn. Jeg husker barna deres som ganske så "fortapte". Vi andre misunte dem friheten i starten, men noen overnattingsbesøk og litt nærmere titt på hvordan de hadde det gjorde at man satte mer pris på nærheten og engasjementet til sine egne foreldre. Jeg klarte da allikevel å gjøre ganske mye "galt" i ungdomstiden.

Selv når jeg hadde gjort det meste hun var imot og brant meg kraftig på det. (Hadde sex med kjæreste, ble dumpet, fikk kjærlighetssorg osv.) Så var det da ingen fordømmelse med i bildet der jeg en søndagsmorgen lå i sengen til mamma med vått hår og morgenkåpe etter en dusj som ble mest grining av, og ble holdt rundt mens hun vugget meg og strøk meg over håret. Mens jeg gråt som en liten unge. Og hun sa at det kom til å gå bra allikevel. Det var da aldri noe "hva var det jeg sa" eller "det er derfor jeg sa at du ikke skulle" osv.

Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.

Og akkurat på samme måte var det liten tvil om at man kunne stole på at mamma stilte opp den gangen søsteren min fant ut at hun var gravid. Som 15-åring.

Jeg tror det er mulig å formidle til barnet at rådene og meningene man byr på gis utifra en omsorg som også vil være der den dagen barnet kanskje har brent seg på nettopp å gjøre akkurat det man sa det ikke skulle. Det er jo ikke noen omsorg i fordømmelse.

For meg er omsorg å være tydelig. Det er å snakke om seksualitet og dette med å kunne si nei. Det er å gjøre kondomer etc. lett tilgjengelig. Det er å gjøre seg selv tilgjengelig om det er noe. Og det er å være et mykt sted for barnet/ungdommen å lande når ting ikke går så greit.

For meg er det motsatte av omsorg å ikke deale med tema barnet kanskje trenger å høre noen klare standpunkt om. Å ikke ville forholde seg til at barnet til tross for at man ikke ønsker det, kan ha behov for kondomer. Å hovere/fordømme/trykke enda lenger ned når det ikke gikk så bra. Men like mye er det motsatte av omsorg å bare trekke på skuldrene og si ting som "det er ditt liv", "jeg er ferdig med oppdragelsen" osv.

Å være engasjert og opptatt av barnets beste vil nok for meg være å ikke akkurat gjøre det til en hemmelighet hva jeg synes er det beste for barnet. Å være en diskusjonspartner, by på litt motstand, andre vinklinger og skape rom for at barnet/ungdommen kan tenke høyt uten at man setter igang ramaskriket.

Fikk ikke lov å prikke deg enda så her ...godt og saklig innlegg, jeg er ikke helhjertet enig i alt men det er neimen ikke langt unna

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.

Ja, veldig enig! Det kommer til å bli en balansegang det. Å forsøke å overføre verdier og tydelige standpunkt (nei, jeg vil ikke at du skal drikke alkohol. Nei, jeg vil ikke at du skal feste hele natta. Nei, jeg vil ikke at du skal ha en 8 år eldre kjæreste som røyker hasj og kjører motorsykkel uten hjelm. Nei, jeg vil ikke at du skal ha ubeskyttet sex. Jeg vil i grunnen ikke at du skal ha sex), samtidig som man ikke skremmer barnet sitt vekk.

Jeg ønsker at mellomsøster ringer meg for å bli henta på fest, og ikke stiller opp i miniskjørt for å haike fordi hun ikke tør å ringe. Samtidig ønsker jeg at hun ikke oppfatter det som OK på noen som helst måte at hun drakk seg full og kom så seint hjem.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg kommer nok ikke til å "la det stå til" og håpe jobben jeg har gjort til da er god nok når barna når tenårene. Jeg synes det er for tidlig å avrunde oppdragelsesjobben. Selv om man er nødt til å gradvis gi slipp.

Foreldre som insisterte på at "nå er jobben min over" da vi var i den mest sårbare alderen og på mange måter trengte de voksne aller mest, var ikke gode tenåringsforeldre etter mitt syn. Jeg husker barna deres som ganske så "fortapte". Vi andre misunte dem friheten i starten, men noen overnattingsbesøk og litt nærmere titt på hvordan de hadde det gjorde at man satte mer pris på nærheten og engasjementet til sine egne foreldre. Jeg klarte da allikevel å gjøre ganske mye "galt" i ungdomstiden.

Selv når jeg hadde gjort det meste hun var imot og brant meg kraftig på det. (Hadde sex med kjæreste, ble dumpet, fikk kjærlighetssorg osv.) Så var det da ingen fordømmelse med i bildet der jeg en søndagsmorgen lå i sengen til mamma med vått hår og morgenkåpe etter en dusj som ble mest grining av, og ble holdt rundt mens hun vugget meg og strøk meg over håret. Mens jeg gråt som en liten unge. Og hun sa at det kom til å gå bra allikevel. Det var da aldri noe "hva var det jeg sa" eller "det er derfor jeg sa at du ikke skulle" osv.

Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.

Og akkurat på samme måte var det liten tvil om at man kunne stole på at mamma stilte opp den gangen søsteren min fant ut at hun var gravid. Som 15-åring.

Jeg tror det er mulig å formidle til barnet at rådene og meningene man byr på gis utifra en omsorg som også vil være der den dagen barnet kanskje har brent seg på nettopp å gjøre akkurat det man sa det ikke skulle. Det er jo ikke noen omsorg i fordømmelse.

For meg er omsorg å være tydelig. Det er å snakke om seksualitet og dette med å kunne si nei. Det er å gjøre kondomer etc. lett tilgjengelig. Det er å gjøre seg selv tilgjengelig om det er noe. Og det er å være et mykt sted for barnet/ungdommen å lande når ting ikke går så greit.

For meg er det motsatte av omsorg å ikke deale med tema barnet kanskje trenger å høre noen klare standpunkt om. Å ikke ville forholde seg til at barnet til tross for at man ikke ønsker det, kan ha behov for kondomer. Å hovere/fordømme/trykke enda lenger ned når det ikke gikk så bra. Men like mye er det motsatte av omsorg å bare trekke på skuldrene og si ting som "det er ditt liv", "jeg er ferdig med oppdragelsen" osv.

Å være engasjert og opptatt av barnets beste vil nok for meg være å ikke akkurat gjøre det til en hemmelighet hva jeg synes er det beste for barnet. Å være en diskusjonspartner, by på litt motstand, andre vinklinger og skape rom for at barnet/ungdommen kan tenke høyt uten at man setter igang ramaskriket.

Som jeg skulle sagt det selv.

Du sier masse klokt og jeg får ikke prikke deg. Du nevner det med å gi motstand. Det er faktisk en viktig sak for meg i min oppdragelse av barna. Jeg møter barna mine i sine oppfatninger, men jeg prøver også å få dem til å se flere vinkler av ting. Jeg var så heldig å ha en mor som ikke lot meg tro at verden kun var slik jeg trodde. Hun utfordret meg. Vi hadde mange fine samtaler når verden gikk meg i mot.... Disse samtalene gjorde nok at jeg har blitt veldig god på å kommunisere, særlig muntlig. Noe som har hjulpet meg i de harde takene jeg har hatt i livet. Samtidig har jeg ikke noe problem med å se flere sider av en sak.

Jeg har dessverre sett resultatet av å ha hatt en mor som alltid jattet (ja ekstremvarianten) fordi det viktigste målet til denne mammaen var å være venner med datteren. Moren til denne jenta fortalte meg av å være venner med datteren var det viktigste. Resultatet er en veldig selvopptatt datter som kun ser svart/hvitt og har liten toleranse for alt som ikke passer inn i hennes lille eske..... (satt på spissen, men ikke langt unna sannheten). Hun tolererer heller ikke å bli sagt i mot. Jeg skjønner jo det. Hun er ikke vant med å bli sagt i mot og det takler hun dårlig. Hun har heller ikke blitt lært opp til å se at en sak har flere sider.... Som voksen er dette et problem for henne, men jeg ser jo at hun skjønner det ikke selv.

Det er greit å være venner med barna, men man skal være oppdragere. Det er vår hovedoppgave.