Størrelse 42 - et problem eller helt greit?

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Og jeg mener at et helt overordnet spørsmål er hva vi kan gjøre for å få døtre som er fornøyd med seg selv, og ikke kaster bort meningsløst mye energi og tankevirksomhet på tilfeldige tall (str. 40, 65 kg …).

"Fat is a feminist issue" er det en bok som heter, er det ikke det? Jeg har ikke lest boken, men er opptatt av det som tittelen antyder. Jeg er faktisk ganske rystet over voksne kvinners kroppshysteri. Klart man skal føle seg vel i sin egen kropp, men om man er frisk og sunn og har noenlunde normal BMI så skal ikke et par kilo eller én klesstørrelse få en slik stor innvirkning på livskvaliteten som jeg ser at den gjør for mange kvinner.

Jeg er faktisk permanent sjokkert over dette, og tenker at altfor mange damer har selvtilliten sin og selveste selvverdet knyttet til utseende og andre fasadegreier.

Hvor livsbejaende er det mulig å være når ett kilo opp blir en stor bekymring i hverdagen? Det kan lett vippe over til å bli temmelig nevrotisk og jeg synes kvinner blir kraftløse og gledesløse i kjølvannet av et slikt petimeterfokus.

Når str. 38 kontra str 40 eller 62 kg kontra 65 kg blir et reelt issue for folk, så gir man fra seg kraften sin, gleden sin, utviklingen sin og påvikningskraften sin i familien, på jobben og i samfunnet. Man mister fokus på alle de spennende greiene "out there".

Var det en drøy påstand? Jeg tror dessverre ikke det. Menn kan også plages av overvekt, men vis meg den mannen som får dårligere selvtillit eller føler seg som et dårligere menneske om han må gå opp fra 32 til 34 i buksestørrelse. De gjør ikke det -vekten spiller ikke inn på selvtillit og fokus på den måten i det hele tatt. De er fortsatt frie i livene sine og kan hive seg rundt og gjøre spennende ting mens de kvinnelige kollegaene bruker tiden sin på å gråte over at bukselinningen er litt stram samtidig som de føler seg som dårlige, udugelige mennesker.

Klart det er fint å ha fokus på kropp og helse - så lenge helse er der hovedfokuset ligger.

Man damer flest har ikke et så pragmatisk forhold til dette med vekt.

Jeg tror at de som driver å terper på sunnhet, helse og kontroll når vi snakker om noe så normalt og fullstendig greit som en størrelse 42 er litt i overkant opptatt av vekt.

Min idealvekt er 68 kilo. Da bruker jeg størrelse 40-42 og har det veldig fint i egen kropp. Men når jeg veier 73 kilo, har jeg det fortsatt veldig fint i egen kropp. Fem kilo får på ingen måte sette dagsorden i mitt liv, og jeg er veldig, veldig glad for at jeg ble oppdratt av en mor som aldri noen sinne har koblet min verdi som menneske opp mot verken kropp eller utseende.

Jeg tenker at det er godt mulig mange i denne og den andre tråden har rett i at mange mennesker godt kan ta mer grep når det gjelder egen overvekt. Men jeg tenker at mange tynne/slanke "jeg føler meg helt utafor og elendig når jeg går opp 3 kilo"-damer vil ha veldig godt av å gå sitt eget selvbilde etter i sømmene - hva er viktig i livet? Hva bygger man eget selvbilde på? Hva er gøy? Hva er spennende? Hva er utviklende? (ikke bare "hva er sunt? Hva er fornuftig?")

Jeg kan føle meg veldig, veldig vel med 10 kilo for mye om jeg ellers er aktiv og i fin fysisk form. Jeg tror det er mange som ikke kan fatte og begripe dette. Men de kan være litt misunnelige altså - det er supert å ha et annet hovedfokus i livet sitt enn hvorvidt 42 er en "akseptabel" størrelse eller ikke.