Spinoff: Hvordan gi faen?

Jeg adopterte et tall. 80 % av det jeg syns er passe er forbløffende ofte mer enn godt nok.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg adopterte et tall. 80 % av det jeg syns er passe er forbløffende ofte mer enn godt nok.

Jeg er en åttiprosenter. Og alle er strålende fornøyd med meg.

Men for å være alvorlig: Det med dårlig samvittighet er en uvane, et tankeskjema som har blitt automatisk, og som man må ta tak i som enhver uvane.

Problemet er ofte at folk egentlig ikke vil bli kvitt uvanen fordi den er slags valuta. Det er litt sånn at om man ikke gjør en ting, men har dårlig samvittighet så er det slags avlat. "Ok, så laget jeg ikke kake til kakebasaren, men jeg har dårlig samvittighet. " Så jeg tror at først må man fjerne tanken, virkelig tenke over at det å ha dårlig samvittighet er ikke nyttig for noen. Enten så får man gjøre en ting eller så får man la vær. Det er helt poengløst å gå og ha dårlig samvittighet. Selvplaging, men også et skjold mot kritikk. "Ikke kritiser meg for dette, for jeg har jo dårlig samvittighet".

Så jeg tror at om man skal bli kvitt denne uvanen så får man ta en ærlig vurdering på hva slags sekundærgevinster det gir en, enten som kritikkskjold eller som avlat. Og så får man tenke om man trenger det eller om man kan la være å bruke det, og så får man venne seg av med det som en uvane.

[sindrome]

Helt enig med Esme!! Kunne ikke sagt det bedre selv!

[Hasselnøtt]

Det handler litt om selvtillit og trygghet på seg selv. Man må ha litt ryggrad for å tåle at noen protesterer, for å tåle å levere fra seg noe som er godt nok og ikke 120 %. Man må tåle at sjefen spør om noe kunne vært gjort anderledes, og da må man tåle og kunne svare: "Sikkert, men det er det jeg har kapasitet til akkurat nå." Det er en treningssak, for ofte henger dårlig samvittighet sammen med følelsen av å ikke strekke til. Man må finne den tryggheten som sier at man strekker til.

Jeg hadde en aha-opplevelse for noen år siden. Jeg hadde en jobb der jeg tok alsvar for alt det var mulig å ta ansvar for, jeg jobbet meg ihjel og tenkte jobb døgnet rundt, og følte meg bare utilstrekkelig. Så sluttet jeg med det, og bestemte meg for å sette ned foten (det var jo en nødvendighet, jeg hadde ikke holdt ut ellers). JEg ble flinkere til å gå hjem, si "beklager, det rekker jeg ikke", og gjett hva? De var fornøyde med meg likevel.