Hva er din fysiske alder? Har du sjekket?

[lil'c]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Ja, jeg ser jo det, bare på min far vs min svigerfar, som er nesten jevngamle. Mentalt er det 20 år mellom dem, minst, og fysisk sett er det nesten like stor forskjell.

Sånn er det med min farmor vs. min mormor og bestefar (morfar) også.
De er snart 80 hele gjengen (2 i år og en neste år) men farmor er minst 98 med sin oppførsel, sin psyke og fysiske helse, minst. (og alle unngår henne fordi hun alltid bare klager og syter)
Men mormor og bestefar er spreke som fy, har så og si ingen plager og vet ikke hva vondt er omtrentlig. Mentalt sett er de også veldig mye yngre, og oppegående. Og alle vil være mest mulig sammen med dem.
Ungene dems (på hver side) "sloss" kanskje like mye om hvem som skal "ha dem" på julaften ol. men på mammas side er det fordi alle vil, så vi samles ofte. Mens på pappas side er det mer "åh, hvem skal ha henne i år da?" *sukk og stønn*
Jeg skal heller dø tidlig enn å bli som farmor, men heldigvis slekter jeg hittil kunn på morssida mi

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av lil'c, her.

Mens på pappas side er det mer "åh, hvem skal ha henne i år da?" *sukk og stønn*
Jeg skal heller dø tidlig enn å bli som farmor, men heldigvis slekter jeg hittil kunn på morssida mi

Uff, tenk å bli et sånt mygletryne som slekta slåss om å få slippe å være sammen med!

Klaging er skummelt, tror jeg. Det er vel sant i at dersom du lager for mange gretne grimaser, så kan du bli sånn. Men samtidig er det også sånn at mange gamle er deprimerte og sliter med psyken.

Disse gamle (damene) som har hatt hele identiteten knyttet opp mot å være flinke husmødre, mødre og det å være til nytte, føler seg triste og unyttige når de ikke lenger trengs, kunnskapen eres er utdatert og de aldri noensinne har hatt sitt eget nettverk, egne venner, sosialt liv som er bare sitt, vært vant til å lese eller på annen måte tilegne seg kunnskap. Da er depresjonen og angsten rett rundt hjørnet.

I tillegg virker det som når de når en viss alder, kommer mye opp som de har skjult bak fasaden sin. Triste ting, som spontanaborter, dødfødsler og annet som de er blitt bedt om å glemme, bagatellisere eller på annen måte håndtere 50-tallsrealistisk. Vonde minner kommer opp i dagen, og det kan være tøft å stri med for damer som har blitt oppdratt til å være glade og oppføre seg skikkelig. (Det kan være tøft for de gamles barn og barnebarn også, å få høre om dette, og ikke alle takler det greit).

Jeg tror damer var akkurat like redde og lei seg i forbindelse med feks spontanaborter på 50-tallet som nå. Men de ble behandlet SÅ dårlig. De fikk beskjed om å glemme det, og det var flaut, vrient osv. Og nå kommer grumset opp til overflaten.

[lil'c]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Uff, tenk å bli et sånt mygletryne som slekta slåss om å få slippe å være sammen med!

Klaging er skummelt, tror jeg. Det er vel sant i at dersom du lager for mange gretne grimaser, så kan du bli sånn. Men samtidig er det også sånn at mange gamle er deprimerte og sliter med psyken.

Disse gamle (damene) som har hatt hele identiteten knyttet opp mot å være flinke husmødre, mødre og det å være til nytte, føler seg triste og unyttige når de ikke lenger trengs, kunnskapen eres er utdatert og de aldri noensinne har hatt sitt eget nettverk, egne venner, sosialt liv som er bare sitt, vært vant til å lese eller på annen måte tilegne seg kunnskap. Da er depresjonen og angsten rett rundt hjørnet.

I tillegg virker det som når de når en viss alder, kommer mye opp som de har skjult bak fasaden sin. Triste ting, som spontanaborter, dødfødsler og annet som de er blitt bedt om å glemme, bagatellisere eller på annen måte håndtere 50-tallsrealistisk. Vonde minner kommer opp i dagen, og det kan være tøft å stri med for damer som har blitt oppdratt til å være glade og oppføre seg skikkelig. (Det kan være tøft for de gamles barn og barnebarn også, å få høre om dette, og ikke alle takler det greit).

Jeg tror damer var akkurat like redde og lei seg i forbindelse med feks spontanaborter på 50-tallet som nå. Men de ble behandlet SÅ dårlig. De fikk beskjed om å glemme det, og det var flaut, vrient osv. Og nå kommer grumset opp til overflaten.

Jeg tror nok at det kan være mye i det du sier ja, absolutt.
Men jeg klarer ikke heeelt få så dårlig samvittighet ovenfor farmor endå. Man kan faktisk ikke spørre hvordan hun har det engang, eller hvordan det går før man har det gående i timesvis med sykdom, plager, vondter, medisiner, sykehus osv. Klag og syt. Hun er stolt hun, hvis hun må ta hjertemedisiner
Og det orker jeg faktisk ikke å høre på.
Jeg klager aldri selv, ikke over mitt syke barn engang, og da blir det litt for mye å sitte å høre på henne.
Sånn føler nok mange av barnebarna.
Jeg vet at ene svigerdattera hennes føler veldig på at hun aldri har blitt godtatt, i alle år har farmor kunn gitt sønnen gaver, aldri dem begge. Mens den andre sønnen m/kone har fått begge to. Som et eks. altså. Samt at hun virkelig ikke eier sosial antenner, overhodet. (farmor altså)
Og alt det er jo veldig synd, egentlig, for farmor. Men jeg tenker litt at jeg ikke kan ta helt ansvar for det heller. Det burde jo hun. Men hun kommer selvsagt aldri til å forandre seg nå.
De har faktisk, utrolig nok, vært ganske åpne i den familien om et lite barn som døde, men det var nok fordi han levde til han var noen mnd. gammel. Farmors ene sønn altså, han døde i krybbedød.
Om det har vært andre ting vet jeg jo ikke.

Men igjen, nå babler jeg, jeg tror nok du kan ha mye rett, desverre nesten. (for de gamle)

[Pelen]

Opprinnelig lagt inn av lil'c, her.

Men igjen, nå babler jeg, jeg tror nok du kan ha mye rett, desverre nesten. (for de gamle)

Og da gjelder det å se til å ikke bli sånn selv.