Spinnoff: Når er det ok å ringe nødnumre?

[mamaria]

Jeg har alltid tenkt at det nesten må stå om liv før man bruker et nødnummer.
Men det var flere her inne som tipset meg om å ringe da jeg fortalte om åtteåringen min som blødde sånn neseblod som jeg ikke fikk stoppet, og jeg satt tilsammen en halvtime i telefonkø for å snakke med legevakt.
Det er jo tross alt bedre å ringe en gang for mye enn en for lite.
Man tar ikke alltid fornuftige vurderinger der man står i nuet med en eller annen situasjon man må ha hjelp til.

Så til den gangen jeg faktisk ringte et nødnummer.
Jeg våknet halv fire på natta av at hele huset luktet rart, og da jeg kom ned i 1 etasje var det mye røyk. Da jeg åpnet parafinovnen vi brukte den gang, veltet flammene ut, og det var utrolig mye sot inni der.
Jeg slengte igjen ovnsdøra, ringte mannen som var på jobb på en annen kant av landet, og ringte så mamma. Begge mente jeg skulle ringe brannvesenet.
Jeg var redd, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. I andre etasje sov ungene, de var vel da sånn omtrent seks, fire og to på to. Uka før hadde to små barn dødd i en boligbrann i byen, og det gjorde meg enda mer engstelig.
Jeg var redd for at det brant i selve pipa.

Siden jeg ikke ville bruke nødnummeret unødig, prøvde jeg iherdig å finne telefonnummer til brannstasjonen. Jeg tenkte som så at det måtte da sitte et menneske der inne som kunne vurdere saken sammen med meg.

Ja, jeg ser det ser dumt ut nå...

Vel, jeg måtte ringe nødnummeret, og forklarte saken. Jeg ba pent om ikke de kunne sende en bil med en mann som kunne sjekke ut saken.
Det endte med at det kom to brannbiler med blålys.
Seks mann i fullt utstyr kom inn i stua mi.
De fant ganske snart ut at det bare var parafinovnen som hadde slått innover, og at det brant litt i soten innvendig i ovnen. (det KUNNE nok ha utviklet seg til noe mer om det hadde fått tid på seg...)
Ovnen ble slukket, mennene dro, og jeg var flau i uker etterpå.
Jeg ser jo nå i ettertid at jeg gjorde det eneste riktige.