Et spørsmål om lykke

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Ratatosk, her.

Og så tror jeg kanskje ikke at mer muligheter mht jobb og sånn nødvendigvis gjør folk mer lykkelige.

Jeg er veldig sikker på at muligheten til å kunne velge en utdannelse og en meningsfylt yrkeskarriere, er grunnlag for lykke hos veldig mange.

Det er ganske gjennomgående når man leser erindringer fra 50-tallet eller snakker med kvinner som levde da, at mange av dem var frustrerte og mistilfreds med å måtte være hjemmeværende. Drømmen om å ta en utdannelse og å kunne være i en jobb, er noe som går igjen hos veldig mange kvinner som var småbarnsmødre på 50-tallet. Kanskje særlig sorgen over utdannelsen som de aldri fikk mulighet til å ta.

[Ratatosk]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg er veldig sikker på at muligheten til å kunne velge en utdannelse og en meningsfylt yrkeskarriere, er grunnlag for lykke hos veldig mange.

Det er ganske gjennomgående når man leser erindringer fra 50-tallet eller snakker med kvinner som levde da, at mange av dem var frustrerte og mistilfreds med å måtte være hjemmeværende. Drømmen om å ta en utdannelse og å kunne være i en jobb, er noe som går igjen hos veldig mange kvinner som var småbarnsmødre på 50-tallet. Kanskje særlig sorgen over utdannelsen som de aldri fikk mulighet til å ta.

Ja, kanskje du har rett. Det at kvinner har hatt mindre muligheter enn menn har sikkert siden tidenes morgen ført til frustrasjoner for kvinner. Men er menn mer lykkelige i dag enn de var for 50 år siden tro? Jeg lurer faktisk litt på om det ikke er sånn.

[Wix]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg er veldig sikker på at muligheten til å kunne velge en utdannelse og en meningsfylt yrkeskarriere, er grunnlag for lykke hos veldig mange.

Det er ganske gjennomgående når man leser erindringer fra 50-tallet eller snakker med kvinner som levde da, at mange av dem var frustrerte og mistilfreds med å måtte være hjemmeværende. Drømmen om å ta en utdannelse og å kunne være i en jobb, er noe som går igjen hos veldig mange kvinner som var småbarnsmødre på 50-tallet. Kanskje særlig sorgen over utdannelsen som de aldri fikk mulighet til å ta.

Men 50tallshusmoren var jo også en luksushverdag - det var de familiene der mannen tjente så godt at kvinnen kunne være hjemme med hus og barn der dette var mulig å få til. På 1920-tallet måtte nesten alle kvinnene jobbe også, og barna gikk jo omtrent for lut og kaldt vann (eller de var med i gårdsarbeid osv).

Jeg tror hver tid har sine utfordringer jeg, og at heldigvis blir vi født litt før vi blir voksne (), slik at vi får tid til å lære oss og venne oss til den aktuelle tidens utfordringer. For mange av oss nå ville det jo være grusomt å bli kastet inn i en 1920 eller 1950-tilværelse.