Smittsom omsorgssvikt

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Jeg er helt enig, altså. Selv om jeg driver eldstemann fra vettet med å være veldig forståelsesfull overfor minstemann sine raserianfall for tiden. Hun mener at min forståelse gjør at han bruker det for alt det er verd. Og til en viss grad har hun rett : han dæljet til henne i går, like etter middag, og da jeg tok ham for meg så han på meg og sa "men mamma jeg er sulten!" Jadda. Den kom han ingen vei med.

Strofen "jeg forstår... Men..." er ganske mye brukt i vårt hus. Feks "jeg forstår at du blir sint på Dadda når hun (fyll inn passende handling gjort for å irritere), men du får ikke lov til å slå likevel. Du kan skrike, trampe eller gå bort fra henne, men om du slår, så blir jeg sint på deg også". Men gutten slår okke som. Til og med når jeg ser det før han slår, og minner ham på at slåing i vår familie ikke er akseptabelt, så gjør han det likevel.

Jeg får trøste meg med at han aldri slår andre, og at han er mild og snill ute.

I slike situasjoner trenger barn en myndig stemme som det vet det ikke er mulig å gå i forhandlinger med. Det vil si at reaksjonen til den voksne skal være nok til at barnet skjønner at handlingen er uakseptabel. Å lære opp unger til å forhandle i slike situasjoner er å anskaffe seg en slitsom hverdag. Å slå er uakseptabelt og ferdig diskutert.