Når du må stå ansikt til ansikt med din fobi

[Lille meg]

Jeg tror det kommer an på hvilken grad av fobi man har. Jeg levde mange mange år uten mamma, pappa eller ektefelle som kunne fjerne fluer, humler, bier, veps og edderkopper. Så jeg måtte rett og slett lære meg å fjerne slike ting selv.

Jeg har brukt en del hårskum for å bedøve dyrene og så løpt grøssende inn i et annet rom mens dyret (forhåpentligvis) omkom der i skummet. Etterhvert forstod jeg at det gjorde ikke alle, så da dyttet jeg i tillegg et glass over. For sikkerhets skyld. Etter en tre-fire dager alene på rommet brukte vanligvis dyrene å ikke ha så mye livskraft igjen.

Og bare sånn at det er sagt. Jeg har ikke behov for å drepe insekter og edderkopper. Derimot har jeg et behov for å slippe spesielt edderkopper inne. Så, ja, de omkommer. Jeg orker ikke tanken på å fange dem opp, slippe dem ut og så deretter oppdage at de kommer inn igjen. Grøss og gruuuu! Men ser jeg edderkopper ute får de selvsagt lov til å fortsette med det de holder på med - uten min innblanding.

Men, ja, tilbake til hovedspørsmålet: Jeg behersker meg som best jeg kan rundt ungene. "Se på denne fiiine marken. Har du lyst til å ha den i hånden?" og "Se - der er det masse maur. Er de ikke fine?". Innvendig grøsser jeg litt, selv om jeg nok grøsser mindre enn før jeg fikk barn.