Spinoff: Sorg og sykemelding

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

I noen tilfeller trenger enkelte lengre tid. Men da er det jo fordi man har en reaktiv depressiv episode, ikke sant? De aller færreste er så ute av seg i mange dager at de ikke kan være jobb i "vanlige" sorgtilfeller? (Ekstremtilfeller ser vi bort fra, ikke sant. For ekstreme tilfeller gir ekstreme reaksjoner.)

Men hvilke tilfeller er det du snakker om da?
Mener du virkelig at man bør greie seg med 4-6 dager om man mister barn eller partner? Og at om man trenger mer enn de dagene for å komme seg så har man en depressiv reaksjon?

:det er et samfunn jeg ville vil være en del av:

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men hvilke tilfeller er det du snakker om da?
Mener du virkelig at man bør greie seg med 4-6 dager om man mister barn eller partner? Og at om man trenger mer enn de dagene for å komme seg så har man en depressiv reaksjon?

:det er et samfunn jeg ville vil være en del av:

Det aller vanligste, fremdeles er jo at gamle mennesker dør. Vi snakker om "vanlige" tilfeller her. Om du mister din bestemor på 104 år, så er det ikke et så uventet dødsfall, og om du trenger 2 måneder på å være 100% i sorg, helt uten restarbeidsevne, så er det en "litt" heftig sorgreaksjon som krever at man må inn med en sykemelding, og da er det snakk om en depressiv reaksjon. *snakker med store bokstaver, eller noe*

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Det aller vanligste, fremdeles er jo at gamle mennesker dør. Vi snakker om "vanlige" tilfeller her. Om du mister din bestemor på 104 år, så er det ikke et så uventet dødsfall, og om du trenger 2 måneder på å være 100% i sorg, helt uten restarbeidsevne, så er det en "litt" heftig sorgreaksjon som krever at man må inn med en sykemelding, og da er det snakk om en depressiv reaksjon. *snakker med store bokstaver, eller noe*

Da har jeg faktisk misforstått diskusjonen. For meg er det en sølvfølge at det er disse hendelsene det er snakk om. Altså tap av partner, barn, skilsmisse ut av det blå osv. Ikke at grandtante Olga på 97 år sovner fredelig inn.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Om det er en heftig sorgreaksjon behøver det heller ikke være snakk om en type reaksjon som passer inn i det man normalt kaller depressiv reaksjon. Det med at sorg blir plassert i en depresjonsdiagnose fører til at sorgreaksjoner blir båssatt på en uheldig måte. En manisk pasient blir ikke diagnostisert med depresjon. En pasient som er i sorg bør heller ikke få diagnosen depresjon hvis ikke kriteriene for depresjon oppfylles.
Kan man bruke "sorg" som diagnose kan det dekke det store spekteret av ulike reaksjoner.

Du har veldig rett i at det er de aller færreste som trenger sykmelding for sorg. Jeg ser det ganske sjeldent i grunnen. De gangene det skjer er det nødvendig, både for arbeidstaker og ikke minst for arbeidsplassen.

Noen har en periode med sterk fortrengning etter dødsfall. Man kan føle seg helt "normal", men de som er rundt skjønner at personen ikke er som vanlig. Det å gå på jobb i denne tiden kan føre til at fortrengningsperioden kan trekke ut i tid.
Mister man ektefellen sin og hele kroppen nekter å innse at det har skjedd kan det virke som den naturligste ting i verden (for den som står i det) å fortsette på jobb. Man kan til og med ønske å gå på jobb. I slike tilfeller kan det være lurt at mennesker rundt hjelper personen med å begrense flukten. Ofte fungerer mennesker i fortrengning svært dårlig på jobb. Hadde noen av mine medarbeidere kommet på jobb etter en stor tragedie og tydelig vært i fortrengning hadde jeg reagert.
Da kan man ikke snakke om depresjon. Det med fortregning kan trekke ut i tid, men det er fremdeles ikke depresjon. Det behøver ikke å etterfølges av depresjon heller.

Jeg er overhodet ikke uenig med deg i dette, det var mer tenkt som et tilsvar til Floksa, da det å miste et barn ikke kan betegnes som normalt, men er et sjokk.

Eller, jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men det var vel meningen å diskutere "normalen"? Ikke alle spesialtilfellene?