"300 sekunder: det er bare et spill"

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, jeg er jo det. Men jeg opplever ikke at ungene mine ikke skjønner hva som er ekte og hva som ikke er det. De kan godt ble redd av å se på film, men det er ikke fordi de tror det er virkelig. Jeg opplever det på samme måten med litteratur, film, spill jeg blir påvirket emosjonelt selv om jeg er fullstendig klar over hva som er ekte eller ikke.

(Faktisk så har jeg inntrykk av at der ungene får mest problemer med å skille mellom hva som er virkelig eller ikke går på hva vi foreldre og andre voksne sier. Kanskje fordi det er vanskelig å sette konteksten? Feks har aldri yngste trodd at noe hun har sett på film har vært virkelig, men hun har en veldig uklar formening om ting som skjer i virkeligheten, men som hun ikke har noen erfaring med. Feks tyver.)

Men jeg tenkte bare at film var annerledes. Da sitter man jo bare og ser på det som skjer.
Når man "er" den som går rundt med våpen og skyter, så tenkte jeg at det kanskje føltes mer på kroppen at man gjorde det. Da må man vel mer eller mindre være den personen for å overleve i spillet?

Og så føler jeg at det på en måte er bedre med fantasispill og den type ting, som ikke hermer etter virkeligheten. Men som tydelig er fantasi.
Men en del av disse spillene skal jo være så virkelighetsnær som overhode mulig, med både klær og våpen.