Dette er jo gammelt nytt for mange av oss FP-ere

[Nera]

Jeg vil tippe at skillet mellom sj- og kj-lyden er i ferd med å viskes ut i norsk. I voksenspråket har disse lydene fortsatt fonemstatus, siden de kan brukes for å skille medlemmene i såkalte minimale par fra hverandre. Men etterhvert som færre og færre i den oppvoksende generasjon tilegner seg denne forskjellen, kan nok fonemstatusen også forsvinne, slik at lydene blir stående igjen som allofoner/kontekstuelle varianter.

En liknende skjebne kommer nok etterhvert til å ramme de såkalte parverbene, som ligge-legge/brenne-brenne osv, hvor det ene er transitivt (kombineres med objekt) og det andre intransitivt (uten objekt, kun subjekt). Mange har ikke dette skillet aktivt i talespråket sitt lenger, og bruker dem om hverandre, til stor sorg for enkelte som vil bekjempe det de tror er forringelse av språket.

At slike distinksjoner forsvinner, betyr ikke nødvendigvis at språket blir fattigere, for der en form dør ut, dukker nye mekanismer opp som gjør oss i stand til å utvikle de samme meningsforskjellene. Det er på denne måten vi har fått kategorier som modalverb (og ikke minst kombinasjoner av modalverb) osv i språket, for å kunne ta over grammatiske funksjoner der andre har måttet gi tapt for utviklingen.
Mange voksne oppfatter slikt som slurv, men ofte er det rett og slett et naturlig ledd i språkutviklingen.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Nera, her.

Jeg vil tippe at skillet mellom sj- og kj-lyden er i ferd med å viskes ut i norsk.

Det er med skrekk jeg konstaterer at vi nå har ansatt to personer i selskapet mitt som ikke kan forskjell på kj- og skj-lyden. De er voksne folk, men riktignok 10 år yngre enn meg. Og snuppa mi kan ikke forskjellen i hvert fall, selv om jeg terper en del på dette.

[Nera]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det er med skrekk jeg konstaterer at vi nå har ansatt to personer i selskapet mitt som ikke kan forskjell på kj- og skj-lyden. De er voksne folk, men riktignok 10 år yngre enn meg. Og snuppa mi kan ikke forskjellen i hvert fall, selv om jeg terper en del på dette.

Jeg tror, fra et faglig perspektiv, at det er liten vits i å terpe på slike forskjeller. Vi liker det nok ikke som voksne, men det er nesten bedre å bare observere at det skjer ting med språket, for språkforandring er uunngåelig. For å ta ett eksempel fra engelsk, som jeg kjenner best til: Tidligere hadde alle dialekter en forskjell i uttale mellom stemt og ustemt [w], slik at ord som which og witch ble uttalt forskjellig. I moderne engelsk finnes dette skillet stort sett i dialekter i nord, og man har stort sett ingen problemer med å skjønne hvilken variant som blir brukt, til tross for at begge nå uttales likt.

En endring som er eldre, og som har gått i motsatt retning, er utviklingen av fonemet /v/. I gammelengelsk var [v] kun en uttalevariant av /f/ i visse lydmessige omgivelser, men etterhvert ble splittelsen total, og man kunne finne minimale par hvor skillet mellom disse to lydene var den eneste meningsbærende forskjellen.

Jeg skriver kanskje litt over meg nå, men dette temaet er veldig interessant.