Beretninger om begynnelser

[Zulu]

Jeg gråt ikke en eneste tåre, jeg. Jeg opplevde episoden som temmelig usentimental (men jeg skjønner at jeg har en annen oppfatning enn mange her), kanskje med unntak av slutten med scenen ved graven. Jeg tror heller ikke at en gravedokumentar egner seg til å fylle funksjonen som jeg mener denne serien kan ha, nemlig å sette fokus på tabuer og lette sorgarbeid for involverte og utenforstående.

Paret som mistet den ene tvillingen ble for øvrig vist ved flere konsultasjoner i svangerskapet (de fikk jo vite om sykdommen hos barnet i uke 18, så det er måte på hvor kjapt man kan få på plass et dokumentarapparat rundt dem) samt at det var intervjuer i etterkant, som Fnatten nevnte. Jeg kunne kanskje ønsket meg mer tid til parets refleksjoner omkring det de opplevde, men det var for så vidt fint at det var gitt noe rom til overlegens refleksjoner.