Verre enn krig

[shute]

Veldig mange er redde barnevernet. Enda flere i minoritetsgrupper. Det er ikke uvanlig med en oppfatning av at barnevernets oppgave utelukkende er å ta barna.

Det er selvsagt ikke greit å verken å si at man skal drepe barna sine eller å bedrive typisk "oppdragende vold," som klapsing og fiking og lugging og slikt. Men det er heller ikke slik at dette i seg selv er grunnlag for omsorgsovertakelse. Kravene til dette er svært høye, og mye skal ha vært utprøvd først. Riktig problematisk blir det først når man finner at det ikke er noe potensiale for endring i familien.

Jeg håper BT har vær varsom-plakaten med seg når de velger å vinkle en spesifikk sak som de gjør, etter at den er behandlet i Fylkesnemnda, Tingretten og Lagmannsretten og alle tre instanser har funnet det overveinde sannsynlig at vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede. Og så legger jeg merke til at det står at vilkårene var til stede, ikke at det var akkurat mishandlingsparagrafen det ble begrunnet i... det er ikke helt sjelden at foreldre som mister omsorgen for barna sine blant annet strever med forståelsen av hva barna behøver, og henger seg opp i ting som egentlig er detaljer. Så får man historier av typen "Jeg gav ham en ørefik og så tok de ham!" eller "Barnevernet tok barna mine fordi de hadde nugatti på brødskiva!"

Og så håper jeg Bente Puntervold Bø er feilsitert når hun sier at "at selv om mange ikke-vestlige foreldre kan føle seg hjelpeløse når de fratas muligheten til å bruke alle former for fysisk avstraffing i oppdragelsen av sine barn, er det ingen kulturer som aksepterer at foreldre skader sine barn." Mye av diskusjonen rundt dette handler jo nettopp om at man nå vet at vold er skadelig for barn, selv om de ikke går fysisk i stykker av den. Dette er bakgrunnen for at lovverket i Norge ble innstrammet slik at det tydelig fremkommer at det ikke er greit verken å klapse eller daske eller fike eller hva man nå liker å kalle egen voldsutøvelse.

Det ville nok være nyttig med mer informasjon om norske tanker om barneoppdragelse og synet på barn i de ulike introduksjonsprogrammene for nyankomne. Barnevernet kan helt sikkert ha nytte av økt kompetanse på ulike kulturers tanker om dette. Jeg mener det er ganske stort fokus på det generelle "husk at kulturer er ulike," men savner i noen grad kompetanse på helt spesielle kulturers tanker om barn og oppdragelse.

Mye ligger i dette sitatet fra artikkelen: "De undrer seg over hvordan barnevernet kan sitte på en slags fasit for hva en god mor skal være. Riktignok er afrikansk barneoppdragelse annerledes enn den norske, sier de, men ikke nødvendigvis dårligere." Greia er jo at vi, gjennom lovverket, har bestemt at den norske barneoppdragelsen er bedre på en del områder. Det er fastslått at all vold er ugreit, at barn har individuelle rettigheter og at de ikke er foreldrenes eiendom. Dette kræsjer med barnesynet i en del kulturer, og da handler mye om å få formidlet at slik er det likevel her. For det må også minoritetskulturelle forholde seg til.

Generelt tror jeg veldig lite på at barnevernet i Bergen ikke har kompetanse på vurderinger av minoritetskulturelle. Jeg synes også tendensen, som hun barnevernlederen sier i sitt tilsvar i samme avis, har vært at barnevernet til tider er for fokuserte på at dette er kultur, så da er det vel greit. Terskelen bør, som jeg ser det, være den samme for hva som er omsorgssvikt enten mamma og pappa er født i Mogadishu eller på Toten.

Det er også interessant å debattere hvorvidt det er kulturforskjeller som er hovedproblemet i disse sakene, eller om det handler om at mange av de med andre kulturer også har en massiv traume-bagasje med seg. Jeg kan levende forestille meg at når du har fått avkappet lemmer under krigen i Sierra Leone har du mer enn bare en afrikansk kultur i din mentale bagasje.