Diskusjonstråd: Jane Eyre og Wuthering Heights

[Toffskij]

Siden jeg er hos ny arbeidsgiver i dag og alt har fått kritikk for å jobbe for mye ():

Det som slo meg mest med Jane Eyre denne gangen, er hvor inderlig ukonvensjonell hun er, og ikke minst hvor langt hinsides det som sikkert var tidens normale omgangsformer hun er, både i sitt forhold til Rochester og for så vidt sitt forhold til St. John Rivers. Jeg tror ikke kyske små guvernanter egentlig fikk lov til å snakke sånn til voksne, ugifte menn, altså!

Og det som slo meg mest med Wuthering Heights denne gangen, er at jeg absolutt ikke kan prøve å lese den som en kjærlighetsroman. Men om jeg leser den som en slags omvendt dannelsesroman om Heathcliff, gikk det riktig bra.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Siden jeg er hos ny arbeidsgiver i dag og alt har fått kritikk for å jobbe for mye ():

Det som slo meg mest med Jane Eyre denne gangen, er hvor inderlig ukonvensjonell hun er, og ikke minst hvor langt hinsides det som sikkert var tidens normale omgangsformer hun er, både i sitt forhold til Rochester og for så vidt sitt forhold til St. John Rivers. Jeg tror ikke kyske små guvernanter egentlig fikk lov til å snakke sånn til voksne, ugifte menn, altså!

Og det som slo meg mest med Wuthering Heights denne gangen, er at jeg absolutt ikke kan prøve å lese den som en kjærlighetsroman. Men om jeg leser den som en slags omvendt dannelsesroman om Heathcliff, gikk det riktig bra.

For å ta det siste først, så var det det som fikk meg gjennom boken denne gangen. Dvs. jeg er ikke smart nok til å kalle noe en omvendt dannelsesroman, men jeg leste den mer som en brutal beretning om livene til folka på Wutheringe Heights.
Det er ikke en roman om ulykkelige elskende som ikke noengang får hverandre (evt. kanskje etter døden), men en roman om menneskelig forfall og grusomhet og hevn og alt mulig fælt. Jeg fikk en sånn ekkel stemning i meg allerede i de første kapitlene der den stakkars mr Lockwood intetanende havner midt i det dystre Wuthering Heights. Stemingen holder seg gjenneom hele boken for meg, selv om slutten er optimistisk.

Men jeg likte den nå, altså. Og klarte å komme meg igjennom hele.

[Divine]

Hva legger du i "omvendt dannelsesroman", Toffen?

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Hva legger du i "omvendt dannelsesroman", Toffen?

Kanskje ikke noen særlig treffende formulering, men den er jo på mange måter det motsatte av «Ung mann drar ut i verden, møter motgang, men blir et helere menneske»-historien. Her er det mer «Gutt fra umulige kår blir gitt en kort periode med anstendig behandling, så blir han degradert til tyende og havner i en destruktiv stolthetsdrevet hevnspiral». Og han blir jo ikke egentlig noe bedre menneske, det er bare et lite glimt av menneskelighet (at han faktisk bryr seg om Hareton) som hindrer ham i å treffe rock bottom fullstendig. Og bare når han allerede ligger mer eller mindre på dødsleiet.