Å se sine barn under tilsyn

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av mammami, her.

men hun er fortsatt mor, og

Jeg er uenig i dette. Man blir ikke mor av å presse ut et avkom. Biologisk forelder, ja, men å være mor er så uendelig mye mer.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg er uenig i dette. Man blir ikke mor av å presse ut et avkom. Biologisk forelder, ja, men å være mor er så uendelig mye mer.

Amen! Man blir ikke mor av å føde et barn! Å være mor innebærer å gi kjærlighet og omsorg, biologi alene gjør en ikke til mor/far.

Og om moren sier fra seg omsorgen, så bør vel dette barnet adopteres bort (forutsatt at ikke far har foreldrerett da)?

Jeg kommer aldri til å forstå meg på det foreldrevernet man har i Norge, der foreldre får sjanse på sjanse og barn sjelden frigis for adopsjon, for det kan jo hende at foreldrene kanskje, muligens, en gang i framtiden skjerper seg. Som om det å ha familietilhørighet til biologiske foreldre er det ultimate for et barn, uansett hvor dårlige foreldre de er

Fosterhjem er en fin ordning det, men i de tifellene hvor
man ser for seg at ungene skal bo i fosterhjem til de blir voksne, med minimal konakt med biologiske foreldre, så begriper jeg ikke at man ikke kan adoptere dem bort i stedet.

At ungene vil føle savn og lure på hvem biologiske forldre er, er et dårlig argument for å opprettholde kontakt med mennesker man kun deler gener med.

[Mams]

Om man ønsker at mor og barn skal ha litt kontakt synes jeg man bør øke antall besøk en del. 2 møter i året blir alt for lite for at man skal kunne kalle det noen kontakt. For barnet vil jo moren være ukjent hver gang i en del år framover.
Om valget hadde stått mellom de 2 besøkene eller ingenting ville jeg si at det beste for begge parter vil være ingenting.
Dette blir jo bare vondt og opprivende for begge parter.

Fin kommentar fra Zol - jeg leste artikkelen - og det er klart at her ligger det mange ulike faktorer som skal tas hensyn til. Vi vet jo heller ikke om barnet skal presenteres for den biologiske moren som at "hei gutten din - her er moren din".

Det kan jo godt være at dette barnet aldri skal tilbake til moren, men det kan jo være en mulighet for at barnet og moren kan kjenne hverandre bedre og treffes jevnlig senere i livet. Jeg tror barn har best av å vite sannheten, og hvis barnet hennes vil treffe moren senere, er det jo fint at de har fått opprettholde noe kontakt.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av TBM, her.

Jeg tror barn har best av å vite sannheten, og hvis barnet hennes vil treffe moren senere, er det jo fint at de har fått opprettholde noe kontakt.

Sannheten trenger ikke innebære unødvendig kontakt.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Man kan kjenne til sitt opphav uten å måtte tvinges til samvær seks timer i året med en person man ikke kjenner.

Selvfølgelig kan man det, men mange som har en annen biologisk familie enn den de regner som "sin egen", velger alikevel å oppsøke sin biologiske familie. Jeg vil si at det er lettere å danne seg et inntrykk av folk RL enn på andre måter. Jeg har feks truffet flere har på FP på treff, hvorfor gjør jeg det hvis ikke det å sees i "virkeligheten" ikke tilføyer noe ekstra?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Selvfølgelig kan man det, men mange som har en annen biologisk familie enn den de regner som "sin egen", velger alikevel å oppsøke sin biologiske familie.

Selvsagt, men innebærer ikke nettopp det å SELV velge å ta kontakt, det å ha forståelse for hva som skjer? Har en 2-3-4 åring en slik forståelse?

[Polyanna]

Jeg tror kanskje vi har ulik oppfatning av betydningen av biologi. Jeg er nok farget av mine egne sterke følelser for mine biologiske røtter. Andre har andre erfaringer. Man ser jo også at noen adopterte er svært opptatt av sitt biologiske opphav, for andre er det helt uviktig. Det er ikke så lett å vite hva et barn vil føle rundt dette før det blir stort.

Jeg syns, som him, at det å faktisk ha sett noen, hørt dem prate, osv., gir et tydeligere bilde av hvem de ER, og at dette vil kunne være til hjelp for barnet i oppveksten.

I dette tilfellet: Moren er 15 år, og mye kan skje rundt hennes utvikling. Det er ikke utenkelig at de kan ha en tettere relasjon i fremtiden.

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Selvsagt, men innebærer ikke nettopp det å SELV velge å ta kontakt, det å ha forståelse for hva som skjer? Har en 2-3-4 åring en slik forståelse?

Jeg vet av egen erfaring at jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å selv ta kontakt da jeg ble gammel nok. Jeg skulle ønske noen hadde tatt ansvaret for å holde den kontakten jevnt eller ujevnt i oppveksten min. Jeg er for ordninger som dette, hvis alternativet er ingen kontakt med forelder i det hele tatt.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Jeg vet av egen erfaring at jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å selv ta kontakt da jeg ble gammel nok. Jeg skulle ønske noen hadde tatt ansvaret for å holde den kontakten jevnt eller ujevnt i oppveksten min. Jeg er for ordninger som dette, hvis alternativet er ingen kontakt med forelder i det hele tatt.

Så da tror du seks timer i året hadde vært bedre?