Er NAV virkelig så ille?

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Krinoline, her.

?

Jeg velger å debattere på et seriøst nivå: Jeg mener at enkelte trenger hjelp til å forstå at de kanskje ikke er så syke som de selv tror at de er. Det handler ikke om at noen er slemme/dumme/går inn for å utnytte systemet, men at de, gjerne med god hjelp av helsevesenet, sykeliggjøres mer enn det som er nødvendig. La meg ta et eksempel; en bekjent har vært sykemeldt lenge pga ryggvondt. Er i utgangspunktet innadvendt og har problemer med å ta kontakt med folk. Blir som sagt sykemeldt, isolerer seg, kjenner på mer og mer vondt, får tatt en MR som viser et prolaps og slitasje i ryggsøyla. Blir ikke fortalt godt nok hva dette egentlig er og hva det dreier seg om. Ser seg ikke råd for å komme tilbake i jobben sin, sykemeldingene forlenges. Havner "i klørne på NAV". Forteller alle rundt seg hvor håpløst alt er. Går hjem i sinne fra et NAV-møte. Sendes etterhvert på et opptreningsopphold. Får der informasjon og undervisning om ryggsmerter, om hvor vanlig det er med ryggvondter og prolapser, at det ikke er farlig. Ryggen er ikke utslitt selv om man ser slitasje på en MR. Ser andre i samme situasjon med et positivt sinn og ditto innstilling som er på jobb selv om rygg/nakke ikke er bra. Får et mentalt spark i ræva, begynner å trene, og finner en jobb. Hadde han forblitt i NAV-systemet hadde han trolig blitt både utslitt/utmattet/deprimert av å "krangle med systemet", og hadde trolig havna permanent utenfor arbeidslivet. Fordi det hengende håret tippa andre veien, har han i dag et helt annet liv og har fokuset på en helt annen plass enn det han hadde før. Altså for å oppsummere; han har fått hjelp til å forstå at han ikke er så syk som det han i utgangspunket trodde. Vinn-vinn for både han selv og NAV.

Jeg synes det er helt forjævlig at folk med alvorlige sykdommer som f.eks kreft, andre kroniske sykdommer o.l, skal måtte levere meldekort. Det må gå an å gi folk fred til å kjempe for livet. Litt skjønn hadde nok gjort seg, jeg tror ingen hadde følt seg forbigått hvis en alvorlig syk person kan slippe papirmølla i dette systemet. Poenget med HI var et spørsmål om hva slags konkrete tiltak må til for å få dette systemet til å bli bedre? Jeg aner virkelig ikke fordi jeg er lite kjent med NAV.

Slike holdninger provoserer meg.

Javel, noen er kanskje ikke så syke som de tror, og noen utnytter helt sikkert systemet, men for å uttale seg bastant om at den og den gjør det, så må man kjenne historien 100%. Noe vel de færreste utenforstående gjør.

Min mor fikk relativt tidlig en alvorlig diagnose. Hun fortsatte da i jobben sin 100% en stund, helt til legen begynte å overtale henne til å trappe ned. Etter en tid med å bearbeide den tanken, så gikk hun med på å gå ned til 50% jobb og 50% ufør.

Senere, når sykdommen begynte å merkes litt mer, så ble hun 100% ufør.

På den tiden så var det ikke mange som så at hun var syk, og for all del...hun kunne sikkert jobbet litt lengre, men som legen prøvde å overbevise henne om, så hadde hun en sykdom som er uhelbredelig, og en sykdom som sakte men sikkert blir verre. Sykdommen kommer ikke til å ta livet av henne, og derfor var det viktig at hun tidlig roet ned, for hun skal faktisk leve lenge, med en sykdom som med tiden mest trolig vil få henne i en rullestol. Den stolen kan komme senere ved at hun trappet ned.

Jeg synes det er trist at folk som deg Krinoline dømmer mennesker som min mor, uten å ha peiling. Virkelig.

Hva NAV angår så her jeg delte erfaringer med dem. Jeg har selv vært i systemet om arbeidsledig, og er der nå også. Har fått den hjelpa og støtta jeg har trengt, selv om jeg har møtt på saksbehandlere som jeg godt kunne filleristet litt.

Min mor har utelukkende hatt gode opplevelser med dem i den prosessen hun var gjennom. Treg saksbehandling og et tungrodd papirsystem, men det er nå bare slik det er.

[Krinoline]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Slike holdninger provoserer meg.

Javel, noen er kanskje ikke så syke som de tror, og noen utnytter helt sikkert systemet, men for å uttale seg bastant om at den og den gjør det, så må man kjenne historien 100%. Noe vel de færreste utenforstående gjør.

Min mor fikk relativt tidlig en alvorlig diagnose. Hun fortsatte da i jobben sin 100% en stund, helt til legen begynte å overtale henne til å trappe ned. Etter en tid med å bearbeide den tanken, så gikk hun med på å gå ned til 50% jobb og 50% ufør.

Senere, når sykdommen begynte å merkes litt mer, så ble hun 100% ufør.

På den tiden så var det ikke mange som så at hun var syk, og for all del...hun kunne sikkert jobbet litt lengre, men som legen prøvde å overbevise henne om, så hadde hun en sykdom som er uhelbredelig, og en sykdom som sakte men sikkert blir verre. Sykdommen kommer ikke til å ta livet av henne, og derfor var det viktig at hun tidlig roet ned, for hun skal faktisk leve lenge, med en sykdom som med tiden mest trolig vil få henne i en rullestol. Den stolen kan komme senere ved at hun trappet ned.

Jeg synes det er trist at folk som deg Krinoline dømmer mennesker som min mor, uten å ha peiling. Virkelig.

Hva NAV angår så her jeg delte erfaringer med dem. Jeg har selv vært i systemet om arbeidsledig, og er der nå også. Har fått den hjelpa og støtta jeg har trengt, selv om jeg har møtt på saksbehandlere som jeg godt kunne filleristet litt.

Min mor har utelukkende hatt gode opplevelser med dem i den prosessen hun var gjennom. Treg saksbehandling og et tungrodd papirsystem, men det er nå bare slik det er.

Huff, så ille. Det som er ment som en solskinnshistorie, hvor vedkommende bekjente av meg selv setter ord på hvordan det ER og HAR VÆRT for han, blir faktisk til at jeg dømmer mora di. Jeg må være ekstremt dårlig til å skrive, jeg ser den, for her legges det meninger i min munn som jeg ikke er i nærheten av å ha. At en formulering a la; "Kan det være slik at enkelte kanskje kan dra nytte av............." blir til "Du dømmer mora mi/samboeren min/fyll inn det som passer", skjønner jeg fint lite av. Jeg har ikke forutsetninger for å sette meg inn i hvert enkelt tilfelle her, og kan bare snakke ut ifra min bekjentes opplevelser. Det går sikkert ikke an å diskutere denne saken her, det er visst for betent, og for min del legger jeg ballen død. Beklager enhjørning for at du fikk en rødprikk i kampens hete, den fortjente du ikke. Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvordan man kan diskutere noe sånt uten at noen blir fornærmet på vegne av seg selv eller noen av sine kjære, og det hører ingen steder hjemme å peise på med nedsettende ord om andre. Jeg er tydeligvis klønete til å skjønne de kodene som gjelder her inne, hvem som har lov til å si hva, osv, helt klart den nye jenta i klassen for å si det sånn. Så; ferdig nå for mitt vedkommede. God kveld!