Er NAV virkelig så ille?

[Maverick]

Nå gjør NAV andre ting enn å forholde seg til kompliserte lidelser, da.

Jeg er hovedsakelig i kontakt med de for helt, fullstendig normale ting. Avvikling av pappaperm, hvordan søke utsettelse, hvordan gjør man det egentlig når man jobber freelance og så videre. Det kan være opplagt for oss, men har man bodd i Norge i to år er det ikke nødvendigvis like opplagt, og da er skjemaveldet virkelig helt vanvittig å forholde seg til. Spesielt hvis man ikke snakker norsk.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Nå gjør NAV andre ting enn å forholde seg til kompliserte lidelser, da.

Jeg er hovedsakelig i kontakt med de for helt, fullstendig normale ting. Avvikling av pappaperm, hvordan søke utsettelse, hvordan gjør man det egentlig når man jobber freelance og så videre. Det kan være opplagt for oss, men har man bodd i Norge i to år er det ikke nødvendigvis like opplagt, og da er skjemaveldet virkelig helt vanvittig å forholde seg til. Spesielt hvis man ikke snakker norsk.

Det er ganske vanvittig uansett Man kan virkelig bli forvirret.
Jeg hadde iallefall fylt ut feil skjema sist.

[Trixie]

Ja, eller så får man feil info fra nav forvaltning, eller saksbehandler eller kundesenteret.

Jeg er dog veldig fornøyd med mitt kontor idag, hun ringte og nå håper jeg at det blir riktig sånn som vi avtalte.
Jeg opplever en saksbehandler som er grei, det er bare det at veien for å komme gjennom til henne er fryktelig lang.

[oslo78]

Jeg skjønner godt hva rine mener, og jeg tenderer til å være enig i at omfanget av fysisk sykdom og psykisk sykdom blant både ungdom og voksne i dag er veldig stort og antakeligvis henger sammen med både manglende motivasjon hos en del og gode velferdsordninger. Samtidig svir det skikkelig for en person som jeg som alltid har både vært ressurssterk, gjennomført utdanning til punkt og prikke, omtrent ikke vært borte fra skole eller jobb en dag i mitt liv og tatt ansvar for syke foreldre og egne barn å høre at diagnosen / tilstanden man har kjempet seg gjennom de siste årene ikke skal generere sykepenger - med tanke på at jeg hadde langt dårligere allmenntilstand enn de fleste personer med langtkommen kreft (sitat lege). Jeg var virkelig ikke i stand til noe som helst, og er man i en slik tilstand mener jeg at et velferdssystem som vårt bør dekke i hvert fall noe av kostnadene. Ikke bare fordi "jeg fortjener det", men også fordi det å slippe å flytte pga katastrofe i økonomien var en var vesentlig grunn til at jeg nå er nesten tilbake i full jobb og at familien vår fremdeles er velfungerende og samlet. Å sette folk på bar bakke økonomisk i en situasjon som fra før er særdeles vanskelig og hvor man rett og slett ikke fungerer fysisk, kan virkelig tippe lasset og sørge for at man aldri kommer seg på beina igjen og igjen kan bidra til fellesskapet.

For øvrig deler jeg oppfatningen om at vi nå har teoretisert så mange yrker at det nesten ikke finnes yrker igjen til dem som er teorisvake - og at skolegangen følgelig også er altfor teoretisert. Jeg tenker med skrekk og gru på hva jeg selv skulle drevet med hvis tegning (som jeg virkelig, virkelig ikke mestrer) skulle vært så avgjørende for livet mitt som lesing er for dem som har dysleksi.

Når det gjelder NAV har jeg gode erfaringer - bortsett fra at de er umulige å få tak i og at jeg hadde fem saksbehandlere på to måneder. Alle jeg har møtt har vært hyggelige og konstruktive, og de har ikke vært vanskelige på noe vis (bortsett fra da pappaen måtte ta over permisjonen fordi jeg ikke kunne løfte sønnen vår, det var vanskelige greier - men vi fikk orden på det også til slutt).