Hva slags kvinne eller mann er du?

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Hvorfor ikke?

Man ja, jeg forstår på en måte din reaksjon. Som jeg skrev tidligere så blir noen nesten litt provosert av dette. For det typiske er noe vi vil ha oss frabedt. Men kan man si at 'ja, det er noe typisk ved meg'. Jeg ser det. Er dette typisk nok ved mange av oss, så er det kanskje ikke rart at markedsføring spiller på dette. Selv om det ikke gjelder alle. Det vil aldri gjelde alle.

Jeg er ikke så redd det typiske. Totalen utgjør likevel den jeg er, og skiller meg fra andre.

Jeg er også veldig typisk på mange måter:
Typisk småbarnsforelder som tilbringer helgekveldene i sofaen foran tv.
Typisk middelklasse som er opptatt av å være ute på tur med familien, ha gardiner i vinduet og vasker akkurat nok til å ta i mot besøk med ujevne mellomrom.

Men er samtidig ambivalent på hvorfor vi skal beskrive kjønnet vårt, hva skal vi med det? Fører det til at vi stadfester at "ja, sånn er det, fnis/sukk". Eller kan vi si at hm, dette må vi gjøre for å få det bedre med oss selv.

[Harriet Vane]

Jeg er litt androgyn og det har fordeler og ulemper. Man blir mer selvstendig, men man får litt tyn også. Samtidig ser jeg at de to ungene mine som er mer androgyne kommer til å ha mange fordeler, at de behersker begge "språkene", på en måte.

Jeg har mer selvtillit og er mer brautende og røff enn hva som er vanlig og akseptert blant kvinner. Jeg ta mye plass, jeg er en naturlig leder i de fleste sammenhenger. Jeg er praktisk og ganske teknisk, samtidig som jeg er kreativ og flink med tegning, håndarbeid og putleaktiviteter.

Jeg er mer aggressiv og fysisk enn mange damer, men ikke så aggressiv som Esme. Jeg er ikke redd for noe, jeg tar min plass og som Java forventer jeg at alle gjør sitt beste.

Jeg liker klær, blomster, champagne og oppvartning, jeg liker å sminke meg, pynte meg og eier mange par sko. Men alt det er "blitt sånn", ikke "født sånn".

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Men er samtidig ambivalent på hvorfor vi skal beskrive kjønnet vårt, hva skal vi med det? Fører det til at vi stadfester at "ja, sånn er det, fnis/sukk". Eller kan vi si at hm, dette må vi gjøre for å få det bedre med oss selv.

Ingen viktig grunn som lå bak. Mer nysgjerrighet på andre, spesielt siden det har vært en del tråder der man gjerne snakker om 'der ute' og 'verden', men egentlig i liten grad snakker om den man er. Hvis man i sin livsførsel er med på å opprettholde stereotypisk tenkning, er det en gal ting? Er man så bevisst seg selv, at man tenker konsekvenser i alle valg man gjør? Hvor mye skal man forsake for noe større enn seg selv?

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Ingen viktig grunn som lå bak. Mer nysgjerrighet på andre, spesielt siden det har vært en del tråder der man gjerne snakker om 'der ute' og 'verden', men egentlig i liten grad snakker om den man er. Hvis man i sin livsførsel er med på å opprettholde stereotypisk tenkning, er det en gal ting? Er man så bevisst seg selv, at man tenker konsekvenser i alle valg man gjør? Hvor mye skal man forsake for noe større enn seg selv?

Jeg er svært bevisst på at mine sønner ikke skal gå rundt og tro at "sånn er damer" og "sånn er menn". Både på hvordan jeg lever mitt liv, hvordan jeg omtaler andre, og hvordan jeg oppdrar mine barn.

Det er også minst like viktig for meg som kvinne og sjef i en svært mannsdominert bransje at kjønn skal være irrelevant så lenge man kan utføre en jobb, og det skinner klart gjennom i ansettelsesprosesser og dialog med mine kolleger, kunder og partnere.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg er svært bevisst på at mine sønner ikke skal gå rundt og tro at "sånn er damer" og "sånn er menn". Både på hvordan jeg lever mitt liv, hvordan jeg omtaler andre, og hvordan jeg oppdrar mine barn.

Det har vi også vært bevisst, og de er aldri blitt fortalt at det er noe de ikke bør/kan ut fra kjønn. Siden vi har en gutt og to jenter (født annen hver og med kort avstand), så blir de også godt kjent med alle slags aktiviteter, de inkluderes med den andres venner (på en god dag), og ikke minst er de mye sammen. Så det motsatte kjønn er ikke noe fremmed, og de ser absolutt kvaliteter og potensiale i hverandre. Vi håper og tror jo også at måten vi deler på ting og de roller vi har vil påvirke dem i forhold til muligheter og tro på seg selv, til tross for at vi som foreldre på en del måter jo framstår som ja nettopp dame og mann.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Ingen viktig grunn som lå bak. Mer nysgjerrighet på andre, spesielt siden det har vært en del tråder der man gjerne snakker om 'der ute' og 'verden', men egentlig i liten grad snakker om den man er. Hvis man i sin livsførsel er med på å opprettholde stereotypisk tenkning, er det en gal ting? Er man så bevisst seg selv, at man tenker konsekvenser i alle valg man gjør? Hvor mye skal man forsake for noe større enn seg selv?

Jeg ligger litt etter skjema her. Men jeg tenker at stereotypitenking er noe vi gjør automatisk, men at vi har godt av å få treffe båstankegangen, eller fordommene, i døra en gang i mellom.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Jeg ligger litt etter skjema her. Men jeg tenker at stereotypitenking er noe vi gjør automatisk, men at vi har godt av å få treffe båstankegangen, eller fordommene, i døra en gang i mellom.

Ja jeg ser den.

Ellers mange fine svar! Godt med noen tråder nå for tida det folk bidrar uten at det 'tar av'.

Jeg innser vel at jeg egentlig aldri bruker kjønn som en bås, men sikkert kan anta ting ut fra andre karakteristikker. Men er som regel avventende til jeg blir kjent med folk. Jeg vet ut fra meg selv at ting er ikke alltid som folk tror. Heller sjeldent.