Er NAV virkelig så ille?

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg er med på at skamfølelse sjelden er spesielt konstruktivt, men jeg synes virkelig ikke at risikoen for slike følelser er noe argument for å at det ikke skal stilles kritiske spørsmål eller være noe motstand i systemet når man skal få trygdeytelser.

Ingen mener det. Det er en selvfølge at når man har et så godt velferdssystem som vi har, så vil det være en viss prosent som misbruker systemet. Et visst misbruk er baksiden av den skinnende medaljen (som et velferdssamfunn sannelig er) - når det brer om seg og blir mer enn vi kan tåle, må vi se på hva som skal gjøres med det.

Hvem mener noe annet? Ingen vil jeg tro.

Dette er da ikke på noen måte noen enten-eller diskusjon.

Ingen strutser på at misbruk skjer - det er bare uenighet om hvem, hva i hvor stort omfang - og ikke minst, hva som skal gjøres.

Jeg blir sint når man mistenker en stor gruppe syke som er så uheldige å ha diagnoser det kan såes tvil om. Jeg synes det er lettvint og veldig urettferdig å mene at løsningen ligger i å gi disse menneskene dårligere kår enn magesår-gjengen.

For min del, er det her stridens kjerne står. Og jeg synes det er LANGT mellom å påstå at enkelte med ullen diagnose ikke er syke, bare late/ kunne hatt kapasitet til å jobbe mer /ville blitt friskere om de jobbet mer (jeg mener alt dette selv) - til å mene at alle i denne gruppen er mindre verdige syke enn folk med ordentlige sykdommer.

Jeg synes det er diskriminerende og fordummende og et blikk på sykmeldingsproblematikken/statistikken som ikke er en nyansert virkelighet verdig.

Jeg snakker slett ikke om temaet på individnivå - hvorfor hevder flere det? Jeg snakker om dette på et generelt nivå, og synes det er bare fint om det kan illustreres av individuelle røster. Det synes jeg om alle saker i hele verden. Nå om dagen er det awareness month for homfile, lesbiske, bisfile og transpersoner. Det er kampanjer rundt omkring for å bekjempe negative fordommer - og overalt illustreres denne prinsippsaken med folks individuelle og personlige historier. Det er en nødvendlig (om enn også ubehagelig - og det er gjerne meningen) måte å riste i folk med et lønnlig håp om at ihvertfall noen revurderer egne fordommer.