Betaling vs. overtaling ut av helsekø. Et dobbeltmoralistisk etikkdilemma

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Å bruke sine mentale ressurser til å hoppe over mindre ressurssterke barn og foreldre i diverse offentlige køer, det er ikke greit. Dessverre ser vi jo daglig at det skjer: Sinte brev til rektor, avisinnlegg, masemasemase på BUP og PPT, og vips har man rykket fram i køen. Ideelt sett burde jo ikke ledelsen ved disse institusjonene latt seg rikke, og de som virkelig har bein i nesa gjør jo ikke det, men altfor mange lar seg påvirke/presse til å hjelpe de som maser mest (eller argumenterer best) først.

Egentlig synes jeg vel sinte brev og masemasemase og skrik og hyl ikke nødvendigvis er noen ressursmessig fordel det heller, og kan jo fort lede til det motsatte av det man ønsker å oppnå.

Det er jo ikke slik at man må være hverken sint eller stå i avisa for å kunne bruke mentale ressurser på veien mot et bedre tilbud, det blir jo på en måte litt enden av skalaen. Men det var jo litt av det samme jeg skrev om tidligere her også.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Egentlig synes jeg vel sinte brev og masemasemase og skrik og hyl ikke nødvendigvis er noen ressursmessig fordel det heller, og kan jo fort lede til det motsatte av det man ønsker å oppnå.

Det er jo ikke slik at man må være hverken sint eller stå i avisa for å kunne bruke mentale ressurser på veien mot et bedre tilbud, det blir jo på en måte litt enden av skalaen. Men det var jo litt av det samme jeg skrev om tidligere her også.

"Sint" var litt feil, "flink til å argumentere" hadde vært bedre. Det er ikke så fryktelig mange av de sinte, men det er fryktelig mange av de som står på, skriver og ringer osv. Jeg forstår dem jo, selvsagt, det er fortvilende å måtte vente et halvt år på hjelp når man egentlig burde hatt den i går, og jeg er imponert over Teofelia som i det hele tatt reflekterer rundt dette etiske dilemmaet. Jeg har nok av bekjente som stolt forteller om hvordan de har "snodd" seg fram i barnehagekøen, f.eks. Vet ikke om det er like enkelt nå, men for 10 år siden var det faktisk mulig å mase seg fram i køen, og folk var ikke det minste flau over å fortelle at det var det de hadde gjort.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

"Sint" var litt feil, "flink til å argumentere" hadde vært bedre. Det er ikke så fryktelig mange av de sinte, men det er fryktelig mange av de som står på, skriver og ringer osv. Jeg forstår dem jo, selvsagt, det er fortvilende å måtte vente et halvt år på hjelp når man egentlig burde hatt den i går, og jeg er imponert over Teofelia som i det hele tatt reflekterer rundt dette etiske dilemmaet. Jeg har nok av bekjente som stolt forteller om hvordan de har "snodd" seg fram i barnehagekøen, f.eks. Vet ikke om det er like enkelt nå, men for 10 år siden var det faktisk mulig å mase seg fram i køen, og folk var ikke det minste flau over å fortelle at det var det de hadde gjort.

Jeg tenker at når man ikke får den hjelpen man trenger og som man helt åpenbart skal ha, kan man ikke stille seg rolig i en krok og tenke at man kanskje muligens skyver noen bakover i køen hvis man vinner frem med klagen sin? Det blir helt bakvendt tankegang for meg. Gjennom å klage og bråke litt kan man også sette søkelyset på manglende ressurser slik at det på sikt blir bedre for alle køståerne. Jeg tenker vel at det ikke er slik at man passivt skal godta at det er for lite ressurser på et område og ta til takke med den biten man blir tilbudt når man vet at man egentlig er avspist med mindre enn man skulle hatt. Jeg har sittet i møte med skolen og sagt at "Jeg skjønner at det er mye i denne klassen og at vi ikke er de aller mest trengende, men jeg er ikke enig i at dette skal nedprioriteres på grunn av uflaks med klassesammensetning, han har krav på tilrettelegging uansett". Når kapitulerte vi jo i og for seg til slutt og kjøpte et bedre tilbud, men likevel. Eller skal man godt at skolen ikke har kapasitet til å følge opp mobbesaker eller at PPT ikke kommer på banen før det har gått lang tid? Jeg mener at man skal si fra hvis man kan og så høyt som man kan, og at det ikke hjelper hverken egne eller andres barn dersom man pent holder plassen sin i køen i årevis.

Det samme gjelder helsevesenet. De barna som får det dårligste tilbudet som gruppe er de barna som ikke har noe privat tilbud å velge i, de sykeste som trenger store ressurser og som ikke har en sterk pasientforening. Det hadde vært en fordel for disse barna om noen i den gruppen ropte høyt.