Betaling vs. overtaling ut av helsekø. Et dobbeltmoralistisk etikkdilemma

[Charlie]

Debatten kan tas et skritt videre - helt i tråd med virkeligheten. Hva om barnet ditt ville dø om det ikke fikk en nyre, og du får mulighet til å kjøpe den "privat". Med risiko for at den er kjøpt fra et barn på en uetisk måte?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Debatten kan tas et skritt videre - helt i tråd med virkeligheten. Hva om barnet ditt ville dø om det ikke fikk en nyre, og du får mulighet til å kjøpe den "privat". Med risiko for at den er kjøpt fra et barn på en uetisk måte?

Det blir jo dessverre helt tullete. Man bytter ikke ut en nyre sånn, det skal behandles med immunsupprimerende både før og etter, man skal være helt sikker på at nyren er helt kompatibel, og at den er helt fersk.

Sånn bortsett fra det så hadde de fleste vært villige til å bombe en verdensdel for å redde barnet sitt.

[Esme]

Jeg har tenkt litt. Det som jeg tenker er helt feil er når man krangler og truer den som er ansvarlig kun i sluttfasen, type krangler med lærer, kontorpersonell på inntakskontor, vakthavende lege i stedet for å rett klage til den nivået som har makt til å gjøre noe.

Eks: sist vakt fikk jeg en kjempesint telefon fra pårørende til pasient som vi måtte stryke fordi det kom inn andre pasienter som var sykere og vi har lite operasjonskapasitet. Jeg skjønner frustrasjonen til pasient og pårørende, jeg føler jo på den selv og det er virkelig den delen av jobben som jeg hater intenst er når pasienter blir strøket. Jeg kan godt operere, men vi har ikke ledig anestesikapasitet.

Da er det liksom ikke noe vits i å skjelle meg eller sykepleierne ut, de får nå heller ringe direktøren mener jeg, jeg har absolutt ingen makt i å endre noe.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Da er det liksom ikke noe vits i å skjelle meg eller sykepleierne ut, de får nå heller ringe direktøren mener jeg, jeg har absolutt ingen makt i å endre noe.

Og det er der ressursstyrken kommer inn, tenker jeg. Det er ikke alle som har kapasitet og ressurser, eller tør, å ringe direktøren, klage til fylkeslegen eller hva som skal til for egen del eller eget barn, eller troppe opp hos stortingspolitikerne eller … jobbe frivillig mange timer i uka for å endre rettigheter og budsjetter og framtidige retningslinjer.

Det hjelper jo ikke en skjit å kjefte på de som utøver det noen andre sider og råder over midlene for å gjøre/ikke gjøre. Det fører bare i ytterste konsekvens til utbrenthet og at folk slutter i jobben eller blir sykemeldt eller at ingen med god kompetanse vil ha jobben, og da blir det jo bare enda dårligere behandling i lengden.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg har tenkt litt. Det som jeg tenker er helt feil er når man krangler og truer den som er ansvarlig kun i sluttfasen, type krangler med lærer, kontorpersonell på inntakskontor, vakthavende lege i stedet for å rett klage til den nivået som har makt til å gjøre noe.

Enig. Det veldig mange gjør er at de kjenner godt på følelsene sine (sinne, irritasjon, sorg, desperasjon, redsel), men de adresserer de ikke. De bare "tyter ut" på alt og alle som er i nærheten.