Jenter og rosa

[Marla Singer]

Jeg ser at de fleste ikke opplever at temaet i artikkelen er noen problemstilling. Jeg kjenner imidlertid mødre som sikkert kan kjenne seg igjen i den, og om moren min hadde lest artikkelen hadde hun sikkert sendt meg en link (selv om jeg ikke er mor enda, engang ). Så jeg tror helt sikkert at problemstillingen er reell, selv om den kanskje ikke treffer flertallet.

Nedvurdering av "jentegreier" generelt treffer kanskje bredere, ihvertfall hvis man snakker om voksne. Men, jeg opplever vel at hvorvidt tradisjonelle "kvinneverdier" nedvurderes kommer an på hva idealet er. Mens femininitet nedvurderes sett opp imot idealer som selvstendighet, styrke og mot (bare noen raske eksempler på egenskaper ofte assosiert med maskulinitet), verdsettes det vel ganske mye når det gjelder barn og hva som passer til kvinnerollen ("artig" i seg selv at noe av de samme egenskapene verdsettes hos både barn og halvparten av de voksne). Dersom idealet er den tradisjonelle kvinnelige kjønnsrollen blir imidlertid avhengighet, omsorg, følsomhet osv. anerkjent. Problemet blir vel dermed ikke hvorvidt såkalte jentegreier, eller egenskaper assosiert med femininitet, ikke blir anerkjent på noen som helst måte, men nettopp at kjønnsrollene er så trange. Det er det jeg er redd for dersom jeg får en unge som er jente etterhvert, at jeg skal bli med på å anerkjenne hennes tilpasninger til den kvinnelige kjønnsrollen, hvis hun egentlig er helt annerledes i seg selv. Det er vel det rosafobien kan være et uttrykk for, kanskje? Jeg ser for meg at jeg hadde blitt utrolig trist om jeg fikk høre en kommentar fra en bitteliten gutt om at man er mann om man bruker verktøy (jeg har også hørt lignengde). Så maktesløst, hva i all verden skal man gjøre? Jeg tror jo ingen har seriøse problemer med akkurat fargen rosa (), men det som følger med er jo gjerne kjole, leke-strykejern og "å se fin ut". Eller, det er ihvertfall kanskje det man ser for seg. Jeg vet jo ikke, og jeg har svoret en ed på FP om å ikke uttale meg om barneting før jeg er forelder selv. Men det er et superinteressant tema.

Hva er forresten "den feminine kulturen" (som refereres til i artikkelen)? For meg, som på mange måter ikke kjenner meg igjen i kjønnsrolleforventningene, så er kanskje feminitet, i betydningen typisk kvinnelig, litt uinteressant når det gjelder egenskaper og interesser.

Mens jeg skrev dette svaret dukket det opp en episode i hodet mitt, som er fra arbeidsplassen min en dag i forrige uke. Jeg fikk beskjed fra en mannlig kollega om at han trodde jeg hadde hatt godt av å pynte meg litt mer. Det synes han hadde vært fint. Hva med å skaffe meg noen fine vesker som matchet antrekket? (På dette tidspunktet så jeg sånn ut). Jeg spurte om hvorfor ikke han kunne skaffe seg en veske, hvis han var så opptatt av det, istedet for å pushe det på meg, liksom. Han sa at han kunne godt tenkt seg det, men det var jo litt femi.

Jaja, neinei. Episoden over er jo tatt litt ut fra lufta, men det illustrerer jo litt om begge kjønnsrollene. Og det slår meg hvor utrolig trang den mannlige kjønnsrollen er, og at min bekymring over å ikke klare å skåne en jente mot kjønnsforventningene i like stor grad (selvfølgelig) bør gjelde om jeg skulle få en gutt. Siden jeg ikke selv har erfaring med å føle meg utenfor den mannlige kjønnsrollen har jeg nok tenkt mindre på det. Jeg står sikkert mer i fare for å pushe en gutt i retning tradisjonell mannsrolle, fordi det passer bedre med mine egne verdier, og sånn sett sitter jeg kanskje og kaster stein i glasshus og bør ta meg sammen.