Haster: Noen med peiling på tenner her?

[Harriet Vane]

Jeg har hatt skikkelig tannlegeskrekk, Propella. Skikkelig. Jeg gikk ikke til tannlegen på 10 år. Jeg hadde en tannlege som barn som trakk friske seksårsjeksler helt uten bedøvelse på meg. Jeg var livredd for tannleger, fikk helt panikk og fikk ikke puste.

Men når input skriver:

Sitat:

Jeksler tror jeg det er ganske normalt at de knekker, det har alle mine gjort. Og jeg har mistet både melkejeksler og voksenjeksler.

så må det være lov å argumentere i mot. At tenner, spesielt voksentenner, knekker, oppfatter jeg ikke som normalt.

Og ja, man lærer seg å håndtere alle slags skrekker. Jeg kom meg til tannlege igjen og har nå vært helt uten hull i flere år, kommet meg innpå med alt vedlikehold og har fine tenner. Klart man kan overvinne angst. All angst. Angst er jo bare angst, og angst kan overvinnes. Å la frykt etablere seg og gjøre det til et fenomen som er umulig å bearbeide eller gjøre noe med er jo aldeles håpløst.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

All angst. Angst er jo bare angst, og angst kan overvinnes. Å la frykt etablere seg og gjøre det til et fenomen som er umulig å bearbeide eller gjøre noe med er jo aldeles håpløst.

Angst er ikke "bare". At du har overvunnet din tannlegeskrekk er fint, men du vet godt at du ikke kan utlede av det at alle kan overvinne all angst.

Angst kan være lammende og for enkelte mennesker noe som følger dem gjennom hele livet. Nei, alle klarer ikke å overvinne angst.

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Angst er ikke "bare". At du har overvunnet din tannlegeskrekk er fint, men du vet godt at du ikke kan utlede av det at alle kan overvinne all angst.

Angst kan være lammende og for enkelte mennesker noe som følger dem gjennom hele livet. Nei, alle klarer ikke å overvinne angst.

Enig. Og hvis jeg husker riktig er det vel noen spesielle behov med i bildet her? Det gjør det jo mer komplisert.

Jeg har også slitt med tannlegeskrekk. Jeg har sittet i bilen utenfor tannlegekontoret rett før en time, skrudd av telefonen, og kjørt avgårde. I voksen alder. Enda jeg vet at det ikke er farlig, at det bare blir verre hvis jeg utsetter det, og en million andre rasjonelle argumenter. Jeg har sluttet med sånt nå da, men jeg har fortsatt vondt i magen og sover ikke før tannlegetimer.

Jeg tror det er kjempeviktig å ta sånt på alvor, for å unngå at problemene blir større og fortsetter inn i voksen alder. Men prøv med sånn likegyldighetmedisin, det skal drikkes, så det er ikke skummelt. Jeg tror man kunne fått med eldste på hva det skulle være etter at hun tok den, hun ble helt sløv.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Angst er ikke "bare". At du har overvunnet din tannlegeskrekk er fint, men du vet godt at du ikke kan utlede av det at alle kan overvinne all angst.

Angst kan være lammende og for enkelte mennesker noe som følger dem gjennom hele livet. Nei, alle klarer ikke å overvinne angst.

Jeg har tannlegeskrekk. Den kommer alltid til å være der. Men jeg aksepterer det ikke. Jeg kjemper mot den og vinner over den hver gang jeg er hos tannlegen. Det betyr ikke at jeg er mindre redd enn andre eller at det er lett for meg. Jeg ble utsatt for ren tortur som barn og bruker alle teknikker jeg har lært for å greie å sitte i tannlegestolen. Jeg mener det er mer konstruktivt å snakke om mestring og kamp enn å akseptere angst som noe man absolutt ikke kan gjøre noe med for resten av livet.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg har tannlegeskrekk. Den kommer alltid til å være der. Men jeg aksepterer det ikke. Jeg kjemper mot den og vinner over den hver gang jeg er hos tannlegen. Det betyr ikke at jeg er mindre redd enn andre eller at det er lett for meg. Jeg ble utsatt for ren tortur som barn og bruker alle teknikker jeg har lært for å greie å sitte i tannlegestolen. Jeg mener det er mer konstruktivt å snakke om mestring og kamp enn å akseptere angst som noe man absolutt ikke kan gjøre noe med for resten av livet.

Det er fristene å svare på dette at du bare er redd for å gå til tannlegen, og at det er stor forskjell på å ha angst og være redd for noe.
At du har taklet det er jo flott, men da var du kanskje ikke så redd i utgangspunktet.....

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg har tannlegeskrekk. Den kommer alltid til å være der. Men jeg aksepterer det ikke. Jeg kjemper mot den og vinner over den hver gang jeg er hos tannlegen. Det betyr ikke at jeg er mindre redd enn andre eller at det er lett for meg. Jeg ble utsatt for ren tortur som barn og bruker alle teknikker jeg har lært for å greie å sitte i tannlegestolen. Jeg mener det er mer konstruktivt å snakke om mestring og kamp enn å akseptere angst som noe man absolutt ikke kan gjøre noe med for resten av livet.

Jeg har også slitt med tannlegeskrekk som jeg har lært meg å overvinne.

Det jeg reagerte på er det du skrev om angst. Selvfølgelig skal man prøve å overvinne angst. Mange (de fleste?) kan klare det. Men ikke alle. For en del mennesker er angst alt annet enn "bare".

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg har hatt skikkelig tannlegeskrekk, Propella. Skikkelig. Jeg gikk ikke til tannlegen på 10 år. Jeg hadde en tannlege som barn som trakk friske seksårsjeksler helt uten bedøvelse på meg. Jeg var livredd for tannleger, fikk helt panikk og fikk ikke puste.

Men når input skriver: så må det være lov å argumentere i mot. At tenner, spesielt voksentenner, knekker, oppfatter jeg ikke som normalt.

Og ja, man lærer seg å håndtere alle slags skrekker. Jeg kom meg til tannlege igjen og har nå vært helt uten hull i flere år, kommet meg innpå med alt vedlikehold og har fine tenner. Klart man kan overvinne angst. All angst. Angst er jo bare angst, og angst kan overvinnes. Å la frykt etablere seg og gjøre det til et fenomen som er umulig å bearbeide eller gjøre noe med er jo aldeles håpløst.

Kjempefint at du har kommet over eller kanskje rettere sagt lært deg å takle din tannlegeskrekk. Men du er ikke et 10 år gammelt barn med spesielle behov som ikke takler å løse tenner, miste tenner og atpåtil må til tannlegen og kanskje få sprøyte i munnen (som hun i utgangspunktet er redd for). Det er noe helt annet enn å være voksen med tannlegeskrekk og selv velge å ta opp kampen med sin egen tannlegeskrekk. Her er det snakk om ikke bare tannlegeskrekk og sprøyteskrekk men også et barn som sliter med å takle overganger og forandringer. For noen barn (ja, jeg har et sånt barn så dette har vi gjennom og kjemper oss gjennom dagligen i forbindelse med tannpuss) så er dette uoverkommerlige problem. Det betyr ikke at man ikke skal jobbe med det men når det skjer akutte ting må man gripe ann ting på en annen måte enn man ville gjort med et normalt fungerende barn. At du klarte å ta tak i din tannlegeskrekk og gjøre noe med det med de forutsetningene du har er supert. Dette barnet har ikke dine forutsettninger for å gjøre det samme. For det første er det et barn. For det andre ville ikke dette ha skjedd hvis hun ikke var så redd for løse tenner og det å miste tenner. Det som gjør at jeg reagerer på det du skriver er at du skriver at det bare er å ta seg sammen og gjøre det. Det er faktiskt ikke det. Man må ta museskritt når barnet er klart for det. Du skriver selv at du ikke var hos tannleen på mange år. Hvorfor det? Jo, for du var ikke klar for å ta kampen med deg selv. Hvordan kan forvente at en liten jente skal klare det? Hun må forveredes, man må finne riktig tannlege og man må bruke tid.