Omsorgsfull forelder?

[Bokormen]

Jeg anser det som en del av min foreldreoppgave å gi ungene mine vinger - jeg vil at de skal lande på bena den dagen de forlater redet, ikke tryne ved første anledning. Om man savner barna intenst da de er borte, eller om man nyter friheten spiller egentlig ingen rolle synes jeg, men å frarøve dem positive opplevelser sammen med andre blir for dumt. Selvsagt skal man se an hva barnet er moden for, men om det er mammaens harehjerte som stikker kjepper i hjulene ville jeg tenkt meg om en gang eller ti.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg anser det som en del av min foreldreoppgave å gi ungene mine vinger - jeg vil at de skal lande på bena den dagen de forlater redet, ikke tryne ved første anledning. Om man savner barna intenst da de er borte, eller om man nyter friheten spiller egentlig ingen rolle synes jeg, men å frarøve dem positive opplevelser sammen med andre blir for dumt. Selvsagt skal man se an hva barnet er moden for, men om det er mammaens harehjerte som stikker kjepper i hjulene ville jeg tenkt meg om en gang eller ti.

Veldig, veldig enig!
Jeg er veldig bevisst på at min engstelse ikke skal føre til vingeklipping av guttene. ( Det er mannen min opptatt av også, så jeg har noen til å justere meg om de gode intensjonene skulle glippe ... )

[him]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Nei, jeg kan ikke se hvordan ens følelser rundt barns ferier uten en selv skal ha noe som helst med omsorgsfullhet å gjøre.

Enig.

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Man trenger ikke å være overbeskyttende selv om man synes at det ikke er kjekt at ungene er borte fa en.

Enig.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er de følelsene man har for barna som avgjør om man er god omsorgsperson eller ikke. Jeg tror faktisk ikke at folk som ikke makter omsorgen for barna sine er mindre glade i dem enn jeg er, men det mangler kanskje noe annet.

Selv synes jeg det er grusomt å være borte fra ungene. Jeg er en slik skikkelig "sugekoppmamma", jeg liker rett og slett å være sammen med ungene mine. Men jeg tror ikke dette er fordi jeg er en slik "god mor" - for meg går det mye mer på andre ting. Jeg liker for eksempel å leke.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Selv synes jeg det er grusomt å være borte fra ungene. Jeg er en slik skikkelig "sugekoppmamma", jeg liker rett og slett å være sammen med ungene mine. Men jeg tror ikke dette er fordi jeg er en slik "god mor" - for meg går det mye mer på andre ting. Jeg liker for eksempel å leke.

Nå ser for meg him, som sitter hjemme og er betuttet mens ungene er borte, fordi hun ikke har noen å leke med.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Nå ser for meg him, som sitter hjemme og er betuttet mens ungene er borte, fordi hun ikke har noen å leke med.

*he* *he* Ja, det er den hyggelige forklaringen. Den andre delen av forklaringen er at jeg er en kontrollfrik og ikke liker at andre har kontrollen. Merket det veldig godt det året eldste jenta hadde en primærkontakt jeg ikke matchet helt med og som jeg syntes ikke kunne nok om unger. Så det er nok flere grunner til at jeg liker å være sammen med ungene mine selv.

Men generelt sett liker jeg godt å være sammen med barn - selv om jeg tror jeg hadde blitt "oppbrukt" hvis jeg skulle ha vært sammen med unger hele dagen på jobb i tillegg.

[bina]

I det å ha omsorg for andre ligger det jo at man også tenker på dem om de ikke er til stede. Jeg syns det virker rart at foreldre virkelig ikke ofrer barna sine en tanke hvis de er borte fra ungene i 2 uker.

Å sende ungene med besteforeldre på tur er en ting, men at man ikke tenker på dem... det syns jeg vitner om lite omsorgsevne.

[MokkMokk]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg anser det som en del av min foreldreoppgave å gi ungene mine vinger - jeg vil at de skal lande på bena den dagen de forlater redet, ikke tryne ved første anledning. Om man savner barna intenst da de er borte, eller om man nyter friheten spiller egentlig ingen rolle synes jeg, men å frarøve dem positive opplevelser sammen med andre blir for dumt. Selvsagt skal man se an hva barnet er moden for, men om det er mammaens harehjerte som stikker kjepper i hjulene ville jeg tenkt meg om en gang eller ti.

Helt enig med deg. Og jeg understreker gjerne at jeg lar ungene bli med besteforeldre på helgeturer, overnatting osv., selv om vi ikke er oppe i ukeslange turer foreløpig. Men det kommer nok, og selv om jeg ikke liker å levere ungene fra meg så lar jeg naturligvis deres behov for "løsrivelse" veie tyngre enn mine mammabekymringer.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg anser det som en del av min foreldreoppgave å gi ungene mine vinger - jeg vil at de skal lande på bena den dagen de forlater redet, ikke tryne ved første anledning. Om man savner barna intenst da de er borte, eller om man nyter friheten spiller egentlig ingen rolle synes jeg, men å frarøve dem positive opplevelser sammen med andre blir for dumt. Selvsagt skal man se an hva barnet er moden for, men om det er mammaens harehjerte som stikker kjepper i hjulene ville jeg tenkt meg om en gang eller ti.

Jeg på linje med deg kjenner jeg.

Barna mine får være med besteforeldrene sin på tur. Forløbig bare helger og langhelger, men det går også på hvor lange besteforeldrene orker

[trøtt]

Jeg syns heller ikke det går på om man er omsorgsfull eller ikke. Det går mye mer på hvordan man selv er som person og hvor trygg man er på den personen som skal ha ungene.

Jeg har sendt eldstejenta på 1 ukes ferier med besteforeldrene fra hun var 4 år gammel. Det var helt for jævlig første gangen. Jeg var pissredd for at noe skulle skje på bilturen oppover (100 mil) og var veldig glad og letta når jeg fikk telefonen om at de var kommet frem. Jeg var nok også veldig nervøs for alle båtturene de første gangene hun var der, men etter som åra gikk og hun ble større så gikk det bedre for meg også.

Det jeg er mest bekymra for når ungene er med andre er at det skal skje en bilulykke uten at jeg er med. Jeg er også veldig bekymra for at de ikke skal klare å passe godt nok på at ungene ikke ramler i vannet. Det er mine to store redsler.

Jeg vil ikke kalle meg overbeskyttende, og heller ikke mer eller mindre omsorgsfull enn andre foreldre. Det er mine redsler som styrer, ikke mine omsorgsevner.

[Acsa]

Jeg har barn som henter mye trygghet fra fysisk nærhet - samsoving, bæring osv. Det gjør at jeg må være sikker på at de de skal reise bort med kan gi dem denne tryggheten, at de oppfattes som trygge omsorgspersoner også når et av barna mine våkner av et mareretitt klokka to om natta, ikke bare når man holder på med morsomme aktiviteter på dagtid. Hvis dette er i orden, så overlever alltids jeg også. Men jeg ønsker at ungene skal ha mulighet til å si fra når de ikke ønsker å være borte hjemmefra lenger, derfor er jeg mer komfortabel med f.eks en tur på hytta tre timer unna enn en sydentur med besteforeldre. Og Plutten er såpass lite verbal ennå at jeg synes han er for liten ennå til å være borte fra oss over natta.