Tør vi bry oss?

[Harriet Vane]

Men en vag bekymring henger jo gjerne ikke i løse luften. Det er jo "noe" som vekker den bekymringen. Er ungen veldig tynn eller tykk? Trøtt? Sliten? Lite glad? For innpåsliten og klengete? Altfor tilbaketrukket? Jo mer du våger å se etter, jo mer tydelig blir det gjerne. Men man tolke i riktig (og ekkel) kontekst, og det er ubehagelig.

Det er ingen grenser hva noen kan finne på overfor barna sine, av vold og overgrep, fornedring og omsorgssvikt. For meg som har jobet med dette en tid, så må jeg bare si at virkeligheten overgår enhver fantasi. Virkelig. Og noen av disse ungene er så enormt gode på å mestre fasaden, at det bare er vag bekymring som vekkes.

http://lodgelady.blogg.no/1415118517...forsvant_.html

Det aller viktigste er å gi barnehageansatte, alle lærere og SFO-ansatte, helsesøstre og fastleger god opplæring i hva de skal se etter, hvordan de skal varsle, gi dem mulighet for å snakke sammen uten at foreldre må samtykke eller initiere, (de som møter barna her og der sitter jo gjerne på hver sin bit i puslespillet). Jeg synes for mange aksepterer for mye "forskjell på folk", det er er for mye som vurderes som "greit nok". det er helt klart en del foreldre som skulle hatt svært tett oppfølging gjennom svangerskap og barnas barndom. Når 7 uker gamle babyer kommer på sykehus med massive hodeskader, så MÅ det være noe så aldeles galt som har vært galt fra lenge før de fikk baby.