Fugletribunalet av Agnes Ravatn

[Blå]

Jeg likte i utgangspunktet boken godt. Jeg synes at skildringene er gode og det gjorde meg egentlig ikke så mye at det var en del logiske brister. Historien er jo i det hele tatt ganske usannsynlig, så det legger jeg mest på dikterisk frihet.

Jeg var likevel skuffet over slutten. Jeg vet ikke om jeg helt forsto den. Men inn til da syntes jeg det var bra.

Grunnen til at jeg leste den var at den nå skal settes opp på Det norske teateret i Oslo. Jeg vet ikke om jeg får anledning til å se den, men jeg ville i hvert fall lese boken for å vurdere det. Og jeg har lyst til å se den som teater, om det blir mulig.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Historien er jo i det hele tatt ganske usannsynlig, så det legger jeg mest på dikterisk frihet.

Litteraturen er jo full av usannsynlige historier som likevel er troverdige. Jeg tenker at det har med formidlingsevne å gjøre mer enn dikterisk frihet. Som leser har jeg ingen krav om at det jeg leser skal være virkelighetsnært, men jeg må tro på en historie for at den skal gripe meg.

At hele den der babycall-greia minner om en vandrehistorie gir jo heller ikke noe løft til inntrykket av boken. Mulig det faktisk er en vandrehistorie - det virker som jeg har hørt det før.