Andres barn

[Teofelia]

Noen barn er bare slik; det er vanskelig for dem å være rolige, og de roter og snakker høyt av natur. For noen barn er dette symptomer på bakenforliggende vanskeligheter, mens hos andre er det tegn på umodenhet eller ganske enkelt en litt støyende personlighet.

Du kan snakke med guttene om å roting og søling. Jeg pleier ofte å ta slike samtaler med alle de involverte, både mitt eget barn og gjestene det angår. Da sier jeg til dem akkurat hva jeg forventer: "Det er greit å ta mat når dere kommer hjem, men jeg vil at dere rydder bort både brødet og pålegget og dessuten at dere tørker av benken etter dere." Min erfaring er at det ofte hjelper å ansvarliggjøre gjesten like mye som mitt eget barn og at begge har fått identisk beskjed.

Når det gjelder barn med en støyende personlighet, så må man jo bare leve med det inntil et visst punkt; det er vanskeligere for noen barn å dempe seg enn for andre. Når det blir for ille pleier jeg enten å sende dem på rommet til barnet mitt, eller jeg sender dem ut for å leke. Det er også mulig å si, helt hyggelig: "Nå bråker dere så mye at jeg ikke orker å høre på lenger. Dere kan velge: enten demper dere dere en hel del, eller så må dere gå ut og leke."

[WannaBeSupermom]

TUSEN TAKK Skal si dere var raske til å svare Jeg skal si ifra til begge fremover, så får jeg krysse fingrene for at det hjelper.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Noen barn er bare slik; det er vanskelig for dem å være rolige, og de roter og snakker høyt av natur. For noen barn er dette symptomer på bakenforliggende vanskeligheter, mens hos andre er det tegn på umodenhet eller ganske enkelt en litt støyende personlighet.

Du kan snakke med guttene om å roting og søling. Jeg pleier ofte å ta slike samtaler med alle de involverte, både mitt eget barn og gjestene det angår. Da sier jeg til dem akkurat hva jeg forventer: "Det er greit å ta mat når dere kommer hjem, men jeg vil at dere rydder bort både brødet og pålegget og dessuten at dere tørker av benken etter dere." Min erfaring er at det ofte hjelper å ansvarliggjøre gjesten like mye som mitt eget barn og at begge har fått identisk beskjed.

Når det gjelder barn med en støyende personlighet, så må man jo bare leve med det inntil et visst punkt; det er vanskeligere for noen barn å dempe seg enn for andre. Når det blir for ille pleier jeg enten å sende dem på rommet til barnet mitt, eller jeg sender dem ut for å leke. Det er også mulig å si, helt hyggelig: "Nå bråker dere så mye at jeg ikke orker å høre på lenger. Dere kan velge: enten demper dere dere en hel del, eller så må dere gå ut og leke."

Jeg gjør som Teofelia. Og jeg er ikk supertolerant for støy, så jeg holder ikke ut veldig lenge før jeg gir handlingsalternativer.

Ellers har jeg god effekt av, når man skal snakke til støyende, å dempe stemmen betraktelig når jeg sier noe til dem. Snakke ganske dempet og lavt. Det kan smitte.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Jeg gjør som Teofelia. Og jeg er ikk supertolerant for støy, så jeg holder ikke ut veldig lenge før jeg gir handlingsalternativer.

Ellers har jeg god effekt av, når man skal snakke til støyende, å dempe stemmen betraktelig når jeg sier noe til dem. Snakke ganske dempet og lavt. Det kan smitte.

Og når de er såpass store som 12 år så kan man helt klart forvente at de rydder etter seg synes jeg Selv om det kan føles litt "kjipemamma" å være tydelig (og litt streng) med andres barn, så er det likevel riktig. Han er på besøk i deres hjem, og da følges deres regler.
Ang høy stemme, så er jeg også litt lite tolerant for det. Og hvis de har for mye energi i både kropp og lyd, så "hiver" jeg de ut rett og slett.