"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[bina]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Fra en som liker mim . Hun er ressurssterk. Og det burde være lov å kunne si positive ting om seg selv uten å bli stemplet som arrogant. Janteloven er en sørgelig lov.

Jeg skal innrømme at jeg ikke blir klok på Mim. For i utgangspunktet forfekter hun radikale, feministiske verdier - men så plutselig blir hun besteborgerlig og ser ned på alle i "lavere sosiale lag", og fremhever sin egen enorme kapasitet.

For meg er det sånn at begrepet likestilling ikke BARE handler om mellom kjønnene. Det handler om alle mennesker. At alle mennesker er likeverdige, har like rettigheter og like muligheter.

Min innstilling er at "sosiale klasser" ikke eksisterer. Joda, det finnes noen som prøver å skape seg sin egen "elite-klasse", men i mine øyne er ikke den fremmedspråklige, uutdannede alenemoren noe mindre verd enn det Mim er. Jeg misliker sterkt når mennesker prøver å definere seg selv som ånds-elite, og prøver å fortelle at de er litt bedre enn alle andre.

I mine øyne er det å se ned på andre noe av det styggeste man kan gjøre. I mine øyne er den som vil fremheve seg selv på bekostning av andre den som er minst verd. For i mine øyne er det ikke utdanningsnivået og de akademiske gradene som avgjør om du er et godt menneske. Godheten ligger i hjertet.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

- men så plutselig blir hun besteborgerlig og ser ned på alle i "lavere sosiale lag", og fremhever sin egen enorme kapasitet.

Men kapasitet har da ingenting med klasse å gjøre. At Mim har overskudd til å gjøre mange hjem- og famiilierelaterte ting etter en lang arbeidstid, betyr da vel ikke at hun ser på seg selv som fiffen?! Min mor har også en enorm kapasitet og hun tilhører strengt tatt det noe lavere sosiale sjikt.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men kapasitet har da ingenting med klasse å gjøre. At Mim har overskudd til å gjøre mange hjem- og famiilierelaterte ting etter en lang arbeidstid, betyr da vel ikke at hun ser på seg selv som fiffen?! Min mor har også en enorm kapasitet og hun tilhører strengt tatt det noe lavere sosiale sjikt.

Jeg forstår ikke dette snakket om kapasitet. Dersom noen jobber fra åtte til åtte, når er de sammen med barna da? Det hjelper vel ikke på samværet med barna om personen har stor kapasitet og får utrettet mye når vedkommende er på jobb, jobbet mye, og kanskje i tillegg ha tid til husarbeid, trening osv etter arbeidstid. Blir barna til vedkommende holdt oppe til klokka ti-eleve på kvelden får å få tid sammen med forelderen? For meg har ikke tid tilbrakt sammen med barna noe med kapasitet å gjøre. Det har med prioriteringer å gjøre.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg forstår ikke dette snakket om kapasitet. Dersom noen jobber fra åtte til åtte, når er de sammen med barna da?

Men kanskje disse samme personene bruker en avspaseringsdag til å virkelig fokusere 100 % på barna? Eller er der i fullt monn i helger og de timene voksne og barn har sammen? Jeg har IKKE høy kapasitet. Jeg er en oppvridd klut etter hver arbeidsdag selv om jeg "bare" har vanlig arbeidsdag. Det finnes sikkert de som jobber mer enn meg, men som likevel har overskudd til å bruke mer tid på barna sine enn det jeg gjør.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men kanskje disse samme personene bruker en avspaseringsdag til å virkelig fokusere 100 % på barna? Eller er der i fullt monn i helger og de timene voksne og barn har sammen? Jeg har IKKE høy kapasitet. Jeg er en oppvridd klut etter hver arbeidsdag selv om jeg "bare" har vanlig arbeidsdag. Det finnes sikkert de som jobber mer enn meg, men som likevel har overskudd til å bruke mer tid på barna sine enn det jeg gjør.

Det er klart det er forskjell på hvor mye man orker. Men som ElinM så syns ikke jeg heller det er så lett å se hvordan "kapasitet" kan være så veldig avgjørende hvis man stort sett jobber fra 8 til 20 - da får man jo ikke sett barna sine stort, uansett hvordan man snur og vender på det.
Jeg tror ikke så veldig mye på det noe forslitte begrepet "kvalitetstid". Tid sammen er viktig, og det er ikke alltid så viktig at man gjør noe veldig spennende. To timer med mammas eller pappas fulle intense oppmerksomhet en gang i uka kan ikke erstatte noen timers mer hverdagslig samvær hver dag, for å sette det litt på spissen.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Det er klart det er forskjell på hvor mye man orker. Men som ElinM så syns ikke jeg heller det er så lett å se hvordan "kapasitet" kan være så veldig avgjørende hvis man stort sett jobber fra 8 til 20 - da får man jo ikke sett barna sine stort, uansett hvordan man snur og vender på det.

Nei, men er det sikkert at de som forlater arbeidsplassen klokken fire, ser barna sine noe mer da? Kanskje de trener eller shopper på veien hjem og er hjemme klokken sju? Hva er da forskjellen?

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Nei, men er det sikkert at de som forlater arbeidsplassen klokken fire, ser barna sine noe mer da? Kanskje de trener eller shopper på veien hjem og er hjemme klokken sju? Hva er da forskjellen?

Jeg har da ikke sagt at det er noen forskjell. (De som jobber mye kan vel også trene og shoppe i tillegg, for den saks skyld...)

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Nei, men er det sikkert at de som forlater arbeidsplassen klokken fire, ser barna sine noe mer da? Kanskje de trener eller shopper på veien hjem og er hjemme klokken sju? Hva er da forskjellen?

Nei, det er ingen forskjell om man dyrker seg selv ved å jobbe mye, eller ved å trene, eller shoppe. Poenget er hvordan man prioriterer. Hvorfor man velger bort tid med barna har ikke noe å si. Det er da innlysende. Det virker som noen tror jeg er ute etter å "ta" såkalte karrierekvinner her, som jobber mye. Det er ikke poenget mitt. Poenget mitt er hvordan man prioriterer i forhold til å tilbringe tid sammen med barna.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg tror ikke så veldig mye på det noe forslitte begrepet "kvalitetstid". Tid sammen er viktig, og det er ikke alltid så viktig at man gjør noe veldig spennende.

Det er jeg enig i. Men jeg trodde kvalitetstididealet forsvant allerede på 80-tallet, men jeg tar kanskje feil?

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Det er jeg enig i. Men jeg trodde kvalitetstididealet forsvant allerede på 80-tallet, men jeg tar kanskje feil?

Det kan godt hende, men jeg har stadig hørt det nevnt.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Det er jeg enig i. Men jeg trodde kvalitetstididealet forsvant allerede på 80-tallet, men jeg tar kanskje feil?

Jeg har også inntrykk av kvalitetstid er et begrep som lever i beste velgående - spesielt blant de som prioriterer karriere og selvutvikling høyt. Da fremheves gjerne hvor mye man faktisk gjør ut av den tiden man har sammen med barna, hvor fantastisk bra kvalitet det er over den tiden - og jeg oppfatter det som kvalitetstid.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg forstår ikke dette snakket om kapasitet. Dersom noen jobber fra åtte til åtte, når er de sammen med barna da?

Det er klart man rekker ikke å se ungene noe særlig hvis man jobber fra åtte til åtte hver dag, hver uke. Men det er det jo ikke sikkert man gjør selv om man gjennomsnittlig jobber tolv timer om dagen. Det kan hende man jobber fra åtte til fire, og så i tillegg fra åtte til tolv om kvelden etter at ungene har lagt seg, eller kanskje man jobber lange vakter med hele fridager imellom, eller at man jobber annenhver helg i tillegg til alminnelig arbeidstid på hverdagene, eller at man jobber 18-timersdager i perioder, og så har perioder med avspasering eller veldig korte dager. Jeg ville ikke orket noen av disse modellene - jeg synes vanlige åttetimersdager er mer enn nok - men jeg vet jo av folk som jobber vesentlig mer enn meg og fremdeles har både tid og ork til å være mye sammen med barna sine.

Poenget mitt er bare at det å si at noen (ofte) jobber 12 timer om dagen ikke betyr at de ikke har tid sammen med barna sine. Det kommer blant annet an på hvor flinke de er til å strukturere jobben og hverdagen sin - og på hvor høy kapasitet de har.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det er klart man rekker ikke å se ungene noe særlig hvis man jobber fra åtte til åtte hver dag, hver uke. Men det er det jo ikke sikkert man gjør selv om man gjennomsnittlig jobber tolv timer om dagen. Det kan hende man jobber fra åtte til fire, og så i tillegg fra åtte til tolv om kvelden etter at ungene har lagt seg, eller kanskje man jobber lange vakter med hele fridager imellom, eller at man jobber annenhver helg i tillegg til alminnelig arbeidstid på hverdagene, eller at man jobber 18-timersdager i perioder, og så har perioder med avspasering eller veldig korte dager. Jeg ville ikke orket noen av disse modellene - jeg synes vanlige åttetimersdager er mer enn nok - men jeg vet jo av folk som jobber vesentlig mer enn meg og fremdeles har både tid og ork til å være mye sammen med barna sine.

Poenget mitt er bare at det å si at noen (ofte) jobber 12 timer om dagen ikke betyr at de ikke har tid sammen med barna sine. Det kommer blant annet an på hvor flinke de er til å strukturere jobben og hverdagen sin - og på hvor høy kapasitet de har.

Dette kapasitetsbegrepet forvirrer meg litt. Kanskje fordi jeg ikke anser det nødvendig å ha "kapasitet" for å ha samvær med og omsorg for barna sine. Og det igjen har vel å gjøre med at jeg ikke er opptatt av at det skal "skje" noe når man er sammen med barna. Man trenger ikke dra dem med på teater eller gårdsbesøk for at samværet skal være verdifullt. Selvfølgelig må man ha kapasitet til å være våken, når man er sammen med barna, men det er vel egentlig ikke DET vi snakker om.

Forøvrig er jeg enig i at man ikke BARE skal se på antall timer det jobbes. For det er mentalitet det handler om. Det at karriere og jobb er så viktig - det er DET som kommer i vegen for familielivet og omsorg for barna.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Dette kapasitetsbegrepet forvirrer meg litt. Kanskje fordi jeg ikke anser det nødvendig å ha "kapasitet" for å ha samvær med og omsorg for barna sine.

Selvsagt må man ha "kapasitet" for å være sammen med noen og bruke energi og omsorg på dem. Jeg mener ikke at det er et ork eller en ubehagelig plikt eller en tung jobb, men det er klart det krever noe å ha omsorg og ansvar for barn (eller å være en oppmerksom og omsorgsfull venn eller ektefelle, for den del). Og hvis man er veldig sliten (enten det er fordi man har rundvasket hele huset eller hatt en ekstra tung vakt på jobb), så har man mindre kapasitet til det enn om man har ferie og ingen andre plikter.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Klasser finnes. Det er forskjell på folk. Det er et trist og ugjendrivelig faktum.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Hvorfor er det viktig for deg å påpeke klasseskillene, hvis du mener de ikke finnes?

Hva mener du? Mim sier jo at de finnes!

[Billa]

Vi er ikke støpt i samme form alle sammen, og derfor reagerer jeg og andre når mødre med karriere generaliseres og beskrives med stereotype ord og begrep. Essensen i en slik sak er jo hvorvidt det er karrierejaget, omsorgsevnen eller det at moren har "gitt opp" i en vanskelig tilværelse med en krevende sønn, som er avgjørende for hvorfor hun har valgt å tilbringe så mye tid på jobben sin.

Poenget med å beskrive seg selv, eller sin egen situasjon i en slik diskusjon, er vel primært for å vise at det finnes nyanser til bildene vi skaper av "ressurssterk, ressurssvak, karrierekvinne, hjemmeværende osv". Jeg er blant dem som ønsker å fortelle at det GÅR AN å være ambisiøs på egne vegne SAMTIDIG som barna mine ikke automatisk lever på et omsorgsminimum. Jeg provoseres av at andre kategorisk mener det er umulig å gjennomføre den hverdagen jeg opplever, og jeg tror nok heller ikke det er særlig mange tilfeller hvor begge foreldrene jobber mer enn 12 timer om dagen.

Jeg har en flott pappa som deltar på lik linje med meg, men hadde jeg ikke hatt det hadde jeg valgt å redusere min arbeidsmengde. Nettopp fordi jeg har jobbet meg oppover i et system, har jeg mulighet til å jobbe 50% og fortsatt ha en inntekt som kan forsørge meg og mine. Det å slippe å måtte bruke krefter på å redde økonomien hvis pappaen til barna mine ikke er her lenger, er for meg en trygghet.

Klasseløse samfunn er noe vi alle ønsker, og selvsagt er ikke noen mer verdifulle enn andre! Klassesamfunn har imidlertid en annen struktur enn det vi er vant til her i Norge, og finnes stort sett der man har en adelstand fra tidligere av og det er en tradisjon for at "like gifter like" heller enn å bryte klassemønsteret (eks Storbritannia).

Det er ikke til å komme forbi, at noen vil alltid f.eks være rikest, smartest, flinkest, sunnest, løpe fortest og kaste lengst. Det kan man ikke vedta seg bort fra. I DET perspektivet må det være lov å gjøre seg noen tanker om i hvilke grupper man finner størst frekvens av f.eks ulike former for omsorgssvikt.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg skal innrømme at jeg ikke blir klok på Mim. For i utgangspunktet forfekter hun radikale, feministiske verdier - men så plutselig blir hun besteborgerlig og ser ned på alle i "lavere sosiale lag", og fremhever sin egen enorme kapasitet.

Og det er her du misforstår Mim, tror jeg. Hun er ikke det minste besteborgerlig, men hun har stor erfaring med "de lavere sosiale lag" i forhold til barnevern og slikt. Kanskje det er litt vanskelig å skille når hun snakker av personlig erfaring og om seg selv og sitt, og når hun snakker fag, dersom man ikke helt kjenner bakgrunnen hennes. Men jeg kjenner den, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er ikke slik Mim er.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Kanskje det er litt vanskelig å skille når hun snakker av personlig erfaring og om seg selv og sitt, og når hun snakker fag, dersom man ikke helt kjenner bakgrunnen hennes. Men jeg kjenner den, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er ikke slik Mim er.

Amen.

[Harriet Vane]

Kjære bina.

Klasser finnes. Det er forskjell på folk. Det er et trist og ugjendrivelig faktum. Jeg har vært heldig og er klar over det.

Jeg ønsker at klasseforskjellene skal utraderes. Jeg ønsker at alle skal ha like muligheter, fordi jeg forutsetter at alle er like mye verdt. Jge vil at innvandrersønnen og direktørsønnen skal ha like muligheter og at de skal gis mer like forutsetninger gjennom lik tilgang til utdanning, oppfølging, helse, sunnhet og arbeid.

At alle er like mye verdt er selve hovedtanken i min personlige ideologi, det er derfor jeg er feminist, antirasist og sosialist.

Urettferdigheten i verden følger kjønn, klasse og farge. Denne urettferdigheten arbeider jeg hver dag med å bekjempe.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Kjære bina.

Klasser finnes. Det er forskjell på folk. Det er et trist og ugjendrivelig faktum. Jeg har vært heldig og er klar over det.

Jeg ønsker at klasseforskjellene skal utraderes. Jeg ønsker at alle skal ha like muligheter, fordi jeg forutsetter at alle er like mye verdt. Jge vil at innvandrersønnen og direktørsønnen skal ha like muligheter og at de skal gis mer like forutsetninger gjennom lik tilgang til utdanning, oppfølging, helse, sunnhet og arbeid.

At alle er like mye verdt er selve hovedtanken i min personlige ideologi, det er derfor jeg er feminist, antirasist og sosialist.

Urettferdigheten i verden følger kjønn, klasse og farge. Denne urettferdigheten arbeider jeg hver dag med å bekjempe.

Inntrykket er at du strever hardt for å beholde din sosiale status.