Tror du på djevelen?

[Guava]

Ondskap er jo kjipt, men veldig reelt for dem som blir rammet.
Om alt vondt stammer fra bare mennesket alene og er styrbart med fri vilje så er den iboende drivkraften veldig sterk og i enkelte tilfeller veldig urettferdig.
Veldig mye mennesker gjør er jo gjort med gode hensikter, men kan ramme veldig skjevt. Er det da resultat av en ond handling?
Spørsmål om det onde er ikke enkelt. For min del er det ikke sånn at det plasseres utenfor mennesket i en djevel, men djevel (eller det onde som jeg oftest kaller det) er en drivkraft som jeg ikke bare klarer å forankre i enkeltmennesker.

Jeg tror også "den/det" finnes i mellom.
I en del religioner kalles det kaoskrefter.



Det ondes problem tror jeg ikke vi kommer til bunns i gitt. Da hadde vi skapt overskrifter.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Det ondes problem tror jeg ikke vi kommer til bunns i gitt. Da hadde vi skapt overskrifter.

Noe skal de teoretiske teologene også ha å putle med.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Ondskap er jo kjipt, men veldig reelt for dem som blir rammet.
Om alt vondt stammer fra bare mennesket alene og er styrbart med fri vilje så er den iboende drivkraften veldig sterk og i enkelte tilfeller veldig urettferdig.
Veldig mye mennesker gjør er jo gjort med gode hensikter, men kan ramme veldig skjevt. Er det da resultat av en ond handling?
Spørsmål om det onde er ikke enkelt. For min del er det ikke sånn at det plasseres utenfor mennesket i en djevel, men djevel (eller det onde som jeg oftest kaller det) er en drivkraft som jeg ikke bare klarer å forankre i enkeltmennesker.

Mitt svar på det du har uthevet er at det enten skyldes dårlig vurderingsevne, eller et tilfelle av "shit happens", uheldige omstendigheter man ikke har kontroll over. Årsak og konsekvens.

Den iboende drivkraften (eller instinktet, om man vil) i mennesket kan være veldig sterk ja. Både den som styrer behovet for å berge seg selv og sine gener, og den som styrer behovet for å høre til i felleskapet. Det er nødvendige drivkrefter for at arten skal overleve. Og begge deler kan utløse ondskap. Den første, åpenbart, ved at man gir seg selv fordeler på bekostning av andre, den andre, ved forestillingen om "oss" og "de andre", indoktrinering og massesuggesjon. Samtidig kan begge drivkreftene føre til gode og kloke handlinger. Behovet for å berge oss selv har gitt innovasjon og utvikling som har bragt menneskeheten framover, og for å ikke utslette vår egen art, som vi heller ikke er tjent med, og for å få innpass i "flokken", har vi blitt utstyrt med empati og behov for å hjelpe andre, til og med på bekostning av oss selv, og behov for å knytte oss til andre individ, i form av venner eller partnere, det vi ser på som godhet.

De eneste jeg kan tenke på som styrt av en djevel eller ond kraft må være de som er rene sadister, som finner nytelse i å plage andre. Men der tror jeg heller det er snakk om psykisk sykdom, enten medfødt, i form av små defekter i hjernen, eller påført, på grunn av opplevelser tidligere i livet.

Dette er min personlige oppfatning.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Ondskap er jo kjipt, men veldig reelt for dem som blir rammet.
Om alt vondt stammer fra bare mennesket alene og er styrbart med fri vilje så er den iboende drivkraften veldig sterk og i enkelte tilfeller veldig urettferdig.
Veldig mye mennesker gjør er jo gjort med gode hensikter, men kan ramme veldig skjevt. Er det da resultat av en ond handling?
Spørsmål om det onde er ikke enkelt. For min del er det ikke sånn at det plasseres utenfor mennesket i en djevel, men djevel (eller det onde som jeg oftest kaller det) er en drivkraft som jeg ikke bare klarer å forankre i enkeltmennesker.

Jeg tror også "den/det" finnes i mellom.
I en del religioner kalles det kaoskrefter.



Det ondes problem tror jeg ikke vi kommer til bunns i gitt. Da hadde vi skapt overskrifter.

Jeg syns ikke det er vanskelig å tenke på både ondskap og godskap som noe som ikke er en klart definert enhet, og noe som vokser frem i mennesker basert på opplevelser, personlighet, erfaringer og reaksjonsmønstre. Det står ikke i noen kontrast, og jeg forstår ikke tanken på at ondskap og godhet skal være styrt/plantet/whatever av noe utenfra. Det er veldig lett å gå gjennom livet uten å tro på gud og djevelen.

Save
Save

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg syns ikke det er vanskelig å tenke på både ondskap og godskap som noe som ikke er en klart definert enhet, og noe som vokser frem i mennesker basert på opplevelser, personlighet, erfaringer og reaksjonsmønstre. Det står ikke i noen kontrast, og jeg forstår ikke tanken på at ondskap og godhet skal være styrt/plantet/whatever av noe utenfra. Det er veldig lett å gå gjennom livet uten å tro på gud og djevelen.

Save
Save

Jeg har ikke veldig vanskelig for å forstå at man kan gå gjennom livet uten å tro på noe annet enn mennesket.

Jeg sliter med det fordi jeg opplever at mennesket ikke er alle tings mål og også at vi står i en større sammenheng.

Kan du utdype troen på godhet og ondskap som noe som er basert på personlighet? Tenker du at noen mennesker er født med mer onde tilbøyeligheter enn andre eller at alt har med opplevelser og erfaringer å gjøre?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Kan du utdype troen på godhet og ondskap som noe som er basert på personlighet? Tenker du at noen mennesker er født med mer onde tilbøyeligheter enn andre eller at alt har med opplevelser og erfaringer å gjøre?

Jeg tror ikke på medfødte onde og gode egenskaper. Jeg tror på personlighetstrekk som hvis de blir møtt på en bestemt måte, kan gjøre at mennesker utvikler det ene eller det andre. Det er enormt mange ulike sammensetninger som gir ulikt utfall, og vår personligher er en av ingrediensene. Alle former for ytre påvirkning andre. Arv en tredje. Osv. osv.
Jeg tror også på en større sammenheng enn at mennesket er målet i seg selv, men den er mer økologisk og knyttet til jorda og universet, ikke en kraft utenfra. Når det er sagt, så mener jeg at vi ikke har noe mer enn den tida vi har på jorda, vi er en del av et kretsløp og vi skylder oss selv og dem rundt oss å gjøre det beste ut av det, samtidig som vi sørger for å gi fra oss noe bra til kommende generasjoner. Hadde jeg trodd på et bedre liv etter døden kunne vi jo egentlig bare utryddet oss selv, for det blir bedre etterpå uansett. Så i alle praktiske henseende så er mennesket vi er i dag målet for hver enkelt, og samspillet oss i mellom.

Alle disse ingrediensene tror jeg også henger sammen med om man blir religiøs eller ikke også. Simpelt eksempel (jeg vet at det kan være mer komplisert enn det, altså): Jeg begynner nesten alltid å grine når jeg hører (god) gospelmusikk. Jeg kan hikstegråte under gudstjenster der musikken er god, stemningen er god og man ser folk ha en glede i troen sin. Hadde jeg hatt mer anlegg (eller oppdragelse) til å bli religiøs, ser jeg at det veldig lett kan tolkes som en religiøs opplevelse. Men for meg er det ikke det. Det er bare øyeblikkets vakkerhet.