Det er et folkehelseproblem at folk tar tankene sine altfor alvorlig

[Polyanna]

Jeg har unger med veldig ulik skala, og det er litt tricky, syns jeg. Han eldste kommer liksom litt utpå dagen med en finger som åpenbart er veldig skadet og sier "du, mamma, denne fingeren, den blir liksom ikke bedre, den." "Hva? Når skjedde det? Er det vondt? Hvorfor har du ikke sagt noe??" "På kamp, i dag morges (5 timer tidligere). Nja, litt vondt er det jo. Pappa sa at det sikkert gikk greit da det skjedde, så...". (Brukket finger). Eller, da jeg så det satte seg en veps på ham og stakk ham, og han føyset den vekk og fortsatte å prate: "Gjorde ikke det vondt??" "Joa, litt? Så, da?"

Menst mellomste bestandig har vondt et sted (støl, voksesmerter, eksem, gnagsår, vondt i nesa etter å ha trynt mens hun tok salto, vondt i knokene etter armhevinger på karaten...), og det er åpenbart at hun virkelig KJENNER det, og det er reelle sår og skader man kan se, det er ikke det at hun er sytete. Det bare merkes godt for henne, og tar fort plass i hjernen, liksom. Selv om hun på mange måter er den tøffeste av ungene mine.