I lys av en annen tråd: Hvor mye våkentid har dere sammen med barna deres pr døgn?

[polarjenta]

Jeg syns det var vanskelig å svare, rett og slett fordi sønnen min går i samme barnhage som jeg jobber i slik at jeg jo ser og snakker med han i løpet av dagen. Men hjemme så er vi sammen fra han blir hentet sånn mellom 15 og 16.30(kommer an på hvilken vakt jeg har) Så i snitt 3-4 timer på ettermiddagen og 1-3 timer på morgenen(kommr også an på hvilken vakt jeg har og når han våkner)

Jeg er mye alene med han på ettermiddagstid så dermed så må venner og denslags prioriteres når mannen er hjemme, så dermed er det jo enkelte dager jeg ikke er så mye sammen med han. Men alt i alt syns jeg at jeg tilbringer mye tid, og det blir nok mer når han slutter og sove på dagtid fordi jeg da kan hente han når jeg er ferdig på tidligvakt.

[Avatar]

Minsten på 10 mnd er jeg sammen med hele dagen. Også på natta, da vi samsover.

Snuppa på 2 ser jeg mer enn 6 timer i hverdagen. Og de eldste like mye eller mer.

Nå er jeg i permisjon da. Det blir nok anderledes når jeg begynner å jobbe igjen i august.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Bella76, her.

Også på natta, da vi samsover.

Øh...spørsmålet var våkentid.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Øh...spørsmålet var våkentid.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Jeg er mye alene med han på ettermiddagstid så dermed så må venner og denslags prioriteres når mannen er hjemme,

Er du aldri sammen med venner sammen med barnet?
Det spørsmålet går til andre også...

Mine barn var en del av nettverket de, egentlig. Var jeg sammen med venner, var de som oftest med, eller var hjemme om vi hadde dem på besøk.
Jeg var stort sett hjemme alene etter bad/barne-tv/kveldsmat klokka 18.00 da mine var små.
Jeg hadde ikke overskudd til noe mer etter det, og så helst at det ikke kom besøk. Noe mine venner/familie respekterte.
Da trengte jeg fred og ro til å gjennomføre leggerutiner og denslags, og jeg trengte fred og ro alene etter barna hadde lagt seg.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Er du aldri sammen med venner sammen med barnet?
Det spørsmålet går til andre også...

Mine barn var en del av nettverket de, egentlig. Var jeg sammen med venner, var de som oftest med, eller var hjemme om vi hadde dem på besøk.
Jeg var stort sett hjemme alene etter bad/barne-tv/kveldsmat klokka 18.00 da mine var små.
Jeg hadde ikke overskudd til noe mer etter det, og så helst at det ikke kom besøk. Noe mine venner/familie respekterte.
Da trengte jeg fred og ro til å gjennomføre leggerutiner og denslags, og jeg trengte fred og ro alene etter barna hadde lagt seg.

Nå er det sånn at mange av mine venner(faktisk de fleste jeg omgåes i her i byen) ikke har barn eller har store barn, og da ser jeg liten vits å drasse en trøtt og sur unge på besøk til barnløse venner, i den alderen han er i nå er det liten vits egentlig. Men klart vi drar på besøk, men legger det helst til helgene for da har vi bedre tid. Og jeg sier jo ikke nei til besøk selv om lille er hjemme, heller ikke til besøk etter at han er lagt, så der er vi forskjellige, jeg syns ikke det er slitsomt med besøk da.

¨Det skal også sies at mine venner bor ganske spredt, så å skulle dra på besøk etter middagen er inntatt tar rett og slett for lang tid, vi rekker knapt å komme dit før vi må kjøre hjem for å begynne med kveldsstell....

[Toffskij]

Ungene er sammen med minst én forelder i minst seks våkne timer på typiske hverdager. Vi bytter på å hente og levere, så vi har normalt fem timer med ungene hver. Vi står opp halv seks-seks (A-unger) og er i barnehagen mellom åtte og kvart på ni en gang. 2–3 timer der for den som leverer (med t-bane), nærmere to for den som drar rett på jobb. Ungene blir hentet i barnehagen klokka fire, og er i seng ca. 19.30. Tre og en halv times våkentid med den som henter, 2–3 med den som ikke henter. Vi jobber fullt begge to.

Som hos Teofelia prøver vi å frede denne våkentida så godt vi kan, vennetid og ekstrajobbing og slikt tar vi etter leggetid.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Er du aldri sammen med venner sammen med barnet?
Det spørsmålet går til andre også...

Jo da, det skjer veldig ofte. Senest i dag, faktisk.

Vi er mye sammen med venner i helgene, både de som har og de som ikke har barn. Treffer jeg (eller mannen) venner i ukedagene er det som oftest etter Snupps leggetid. Jeg får nemlig mer energi av å være sammen med venner, og ser på det som påfyll, ikke som et ork.

Hvis vi er sammen med venner på ettermiddagen etter jobb, mens Snupp er våken, så er det enten fordi vennene spesifikt har bedt om å få treffe Snupp, eller fordi vi har en lekeavtale med venners barn.

At mine (barnløse) venner gjerne vil være sammen med Snupp skjer faktisk overraskende ofte, og jeg syns det er like koselig hver gang. Da jeg ikke ser det som en selvfølge at folk som ikke ha barn selv skal være opptatt av mitt barn.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Er du aldri sammen med venner sammen med barnet?
Det spørsmålet går til andre også...

Joda, det også. Senest i dag. Mitt nære nettverk er også en del av Lilles nettverk, og det var ganske rørende da hun skrev invitasjoner til fødselsdagen sin og inkluderte tre voksne venner av oss også, som sine venner. Jeg hadde det også sånn da jeg var liten og har fremdeles nær og god kontakt med mine foreldres nærmeste venner.

[Filifjonka]

Jeg er også sammen med venner sammen med barna. Noen ganger med barn, andre ganger bare voksne.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Er du aldri sammen med venner sammen med barnet?
Det spørsmålet går til andre også...

Selvfølgelig. Ofte. Allikevel tar jeg ikke med barna ut for å ta en pils. Jeg er sammen med et eller flere barn stort sett nonstop, mye nattevåk og mange timer med å konstant forholde seg til barnas behov der og da. Ergo er de få gangene jeg er ute med venner, eller besøker/har besøk av vennene uten deres eller mine barn tilstede ganske viktige for meg.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Nå er det sånn at mange av mine venner(faktisk de fleste jeg omgåes i her i byen) ikke har barn eller har store barn, og da ser jeg liten vits å drasse en trøtt og sur unge på besøk til barnløse venner, i den alderen han er i nå er det liten vits egentlig. Men klart vi drar på besøk, men legger det helst til helgene for da har vi bedre tid. Og jeg sier jo ikke nei til besøk selv om lille er hjemme, heller ikke til besøk etter at han er lagt, så der er vi forskjellige, jeg syns ikke det er slitsomt med besøk da.



¨Det skal også sies at mine venner bor ganske spredt, så å skulle dra på besøk etter middagen er inntatt tar rett og slett for lang tid, vi rekker knapt å komme dit før vi må kjøre hjem for å begynne med kveldsstell....

Jeg syntes det den gangen da jeg jobbet med lastebilkjøring, var alene med to med 3 års mellomrom og null avlastning.
Ellers forstår jeg deg.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Joda, det også. Senest i dag. Mitt nære nettverk er også en del av Lilles nettverk, og det var ganske rørende da hun skrev invitasjoner til fødselsdagen sin og inkluderte tre voksne venner av oss også, som sine venner. Jeg hadde det også sånn da jeg var liten og har fremdeles nær og god kontakt med mine foreldres nærmeste venner.

Dette hørtes kjempebra ut.
Mine barn har den dag i dag kontakt utenom at jeg er "tilstede" med flere av mine venner.
Det synes jeg er skikkelig hyggelig.
Min eldste er sågar det man kan kalle venninne med min forlover. De har begge små barn, og mye felles, til tross for stor aldersforskjell dem i mellom. (19 og 35)
De treffes jevnlig utenom meg, og barna deres vokser på en måte opp sammen.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Selvfølgelig. Ofte. Allikevel tar jeg ikke med barna ut for å ta en pils. Jeg er sammen med et eller flere barn stort sett nonstop, mye nattevåk og mange timer med å konstant forholde seg til barnas behov der og da. Ergo er de få gangene jeg er ute med venner, eller besøker/har besøk av vennene uten deres eller mine barn tilstede ganske viktige for meg.

Tar du ikke med barna ut for å ta en pils? Hva slags mor er du egentlig?

Det siste skjønner jeg veldig godt.
Resten også, egentlig.

Jeg spurte om dette med venner fordi veldig mange svarte og fortalte om daglige rutiner, og jeg undret meg over når de fikk tid til alt sammen.