Hvor glad er du i 17. mai på en skala fra 1 til 10?

[Bluen]

Jeg vaker rundt en 2-er eller 3-er, kjenner jeg. Mitt forhold til dagen ble torpedert av alle åra i korps i oppveksten, og det fikk seg enda et skikkelig skudd for baugen i perioden da vi var ufrivillig barnløse. Da rømte jeg helst landet.

Nå er det jo koselig å se glade barn, men mine egne gruer seg bare. Jeg klarer ikke se på det som annet enn stress og mas, i den grad at jeg nesten blir barnslig trassig. (Men jeg formidler det ikke til barna, altså!) Stryking av bunadskjorter, vonde sko og klær, lange køer og masse folk, taler som ingen hører, jevnlige værkriser, 17. maikomiteroller, dugnadsvakter og tvangsbaking, ingen steder å sitte, gjester som inviterer seg selv ...

Den beste nasjonaldagsfeiringa hadde jeg det året jeg var på studietur til Tyskland. Da var vi kanskje 80-100 personer som gikk i (et kort) tog, og vi vaset rundt og drakk musserende hele dagen. I år skal jeg prøve å få klargjort mest mulig av mat, kaker og klær dagen i forveien (dvs. i morgen! ) og forsøke å gjøre det hyggelig og så avslappet som mulig når vi kommer hjem fra skolefeiringa. Jeg skjemmes over meg selv, men dette er virkelig ikke min dag.