Hadde du en fantasiperson i livet ditt da du var liten?

[007]

Jeg ser på Lindmo, der Lisa Tønne forteller om fantasisøskene sine. Hun var enebarn, og diktet seg opp tre søsken som hun "delte" oppveksten med.
Selv husker jeg flere fra min oppvekst som hadde fantasivenner og fantasisøsken, men jeg har inntrykk av at dette ikke er like vanlig nå? Eller er det det?

Min fantasivenninne fulgte meg i tykt og tynt fra jeg var tre år til rundt åtte års-alder. Hun het Mari Hege, men livet hennes vet jeg ingenting om. Hun var en jeg lekte og snakket med, men siden jeg ikke vet så mye om henne fortalte hun nok lite om seg selv.
Når jeg tenker tilbake ble hun mest sansynlig til fordi jeg hadde få jevnaldrende å leke med der vi bodde, og fordi jeg hadde (og har) et "rikt indre liv". Da jeg var rundt åtte, vel etablert i 1. klasse, erstattet levende venninner fantasivenninnen min.

Flere enn meg som hadde fantasipersoner i barndommen?

Her er forresten et bilde av fantasivenninnen min:
IMG_5947.JPG

[Syrinx]

Jeg hadde ikke fantasivenn, men jeg hadde lenge en fantasihund som jeg gikk tur med. Den var litt rampete, dro i båndet og lot seg ikke helt dressere.

[Candy Darling]

Jeg hadde masse fantasileker og dagdrømmer, og kunne leke i timesvis på badet med et såpestykke, men jeg har aldri hatt en fantasivenn.

[Hjertensfryd]

Jepp. Hadde ein heil søskenflokk. Hadde dei eit stykke inn i barneskolen, då den ikkje kunne by på så mange verkeleg venner.

[Karamell]

Nei, men jeg tegner en del i tidlig undom eller slutten av barneskolen, tror jeg, og da tegnet jeg fiktive vennegjenger. Disse personene "lekte" jeg at hadde et spennende liv og det var alltid en kul leder jeg identifiserte meg med. Jeg leste masse, masse ungpikebøker også så jeg tror det var rett og slett en del av undeholdningen min. Det var spesielt på ferier hvor jeg ikke hadde andre å leke med enn den irriterende lillebroren min jeg gjorde dette.

[Inagh]

Jeg kan ikke huske at jeg hadde noen fantasivenn, men det utelukkes ikke, da jeg hadde en særdeles livlig fantasi. Jeg var dog levende overbevist en periode om at jeg var adoptert og at mine ekte foreldre snart ville komme og finne meg - og de ville, selvsagt, være mye kulere og mye rikere enn de jeg hadde fått utlevert.

Favoritthistorien min om fantasivenner kommer fra datteren til ene fetteren min. Fetteren min kjøpte en gang i tiden en gammel gård. Mannen som engang eide gården, og som døde mange år før fetteren min overtok, het Asbjørn - ikke et navn som er vanlig å bruke lenger, ei heller ble han snakket om der på gården, det var jo ingen grunn til det - altså overhodet ikke et navn jentungen hadde et forhold til.

Jentungen til fetteren min hadde en veldig så levende fantasivenn. Hun pratet med denne vennen, lekte med vennen sin, og pappaen måtte til stadighet ta hensyn til denne vennen, for han satt jo der pappa ville sitte, må vite, eller pappa sto i veien for ham og slikt.

Fetteren min tenkte ikke stort over dette, det er jo helt vanlig at barn har fantasivenner, sant, men det var nå veldig så levende denne vennen framsto for datteren, og en dag, etter at pappa nesten hadde satt seg på stolen vennen satt i, fant han ut han fikk snakke med jentungen om denne vennen: "så... hva heter han forresten, denne vennen din?"

Svaret kom kontant: Asbjørn!

Jadda.

[nokon]

Eg hadde ei jente som heite Lucy, som såg ut som Lucy i den gamle Narnia-serien.

[Ru]

Nei.
Det var ingenting i veien med fantasien og kreativiteten, men fantasivenner hadde jeg ikke.

[Anne C]

Nei det kan jeg ikke huske at jeg hadde. Jeg lekte endel for meg selv og sånt, men jeg har to yngre brødre og vokste opp i et borettslag på østkanten av Oslo med massevis av unger. Jeg tror ikke jeg hadde noe behov for det.

[tink]

Ja. To: Ingen og LekeHege. De var usynlige, tror ikke vi gjorde så mye. De bare var der. LekeHege er nok oppkalt etter storesøsters venninne.

[Stompa]

Jeg hadde to. De het Plompe ( ) og Kristine, og var med meg overalt en periode. Jeg var nok rundt 3 år. Pappa drar stadig vekk fram en spesifikk episode da jeg ble hysterisk fordi han hadde lukket døra til bilen før Plompe og Kristine hadde fått satt seg inn, så han måtte ut og åpne for dem før vi kunne kjøre.

Jeg har en teori om at Plompe fikk navnet sitt fra en sang mamma brukte å synge til meg om en modig kylling som dro ut på eventyr og bl.a. plumpet i en dam.

[007]

Min Mari Hege er nok "oppkalt" etter Anita Hegerland (Som bildet viser.) Jeg husker at jeg lekte at vi bodde i, (den for meg ukjente) byen Sandefjord, som så ut som Frogner. (Der min grandonkel bodde.)

[Lavender]

Ikke jeg, men yngste datter. Ikke person, men et sted eller hendelse kalt "17. Mai min". Vi prøvde å spørre flere ganger om tid og sted, men det visste hun ikke. Hun ble fort fornærmet, dette var alvorlige saker. Så viktig at hun fikk pappaen til å følge henne, som valgte trehjulssykkelen, for å lete etter dette stedet en hel lørdag formiddag. De ende på biblioteket og bakeren, så snakket vi ikke mer om dette stedet eller hva det nå var.

[Nenne]

Nei, det har jeg aldri hatt.

[Stellebord]

Nei, jeg hadde ikke det. Men jeg hadde mange søsken, så om jeg endelig var alene, så ville jeg være nettopp alene.

[jolie]

Ja. Jeg hadde en ørn. Den kom selvfølgelig bare utendørs, i situasjoner hvor jeg var ensom eller utrygg.

[Taien]

Jeg hadde vel ingen fantasivenn, men jeg levde litt i fantasi verdenen, og når jeg var alene hadde jeg en hel annen verden hvor jeg hadde mange venner, var midtpunktet, men som en annen "perfekt" person. Denne personen het Kristin tror jeg det var... Jeg var i det hele tatt et barn med veldig levende "indre liv". Jeg hadde lange samtaler med bamsene mine, langt opp i skolealder... Jeg fikk utløp for mye følelsesmessig ved å "leve gjennom dem" på en måte.

[Billa]

Anne fra TelemarkEN. Jeg la skylda på henne for alt som gikk galt. Og det var en del, for å si det sånn

[Serafin]

Nei, jeg kan ikke huske at jeg hadde det.


Storebror hadde en periode han hadde en fantasi-pakke. Han bar på denne usynlige pakken hele tiden, han sov med den, og lå med hånden slik at det var tydelig at han holdt en pakke. Det var heldigvis en liten pakke.

I barnehagen fortalte spes.ped at de hadde vært på tur, og de hadde sagt at han måtte holde Morgan i hånden. Storebror hadde ristet på hodet og sagt "nei, akke akke", så da hadde spes.ped sagt "men ta pakken i andre hånden da?" Hvorpå han hadde flyttet pakken over til andre hånden og holdt Morgan i hånden.

Pakken hangt med oss i rundt 6 mnd, og på vei til Spania så bare "forsvant" den for han. Han sendte den gjennom sikkerhetskontrollen, (veldig tydelig, han la liksom den usynlige lille pakken på bånden), men plukket den aldri opp. Jeg kommenterte det ikke, og siden har vi ikke sett pakken.

[Mamari]

Jeg hadde flere men jeg husker best "Controlle" - hun var litt eldre enn de to andre (som forøvrig var en gutt og en jente som hadde de peneste navnene jeg visste om).

Rikt indre liv med mye dagdrømming og veldig distre, noe "lærerinnen" min påpekte ofte.