Når mor forlater barnet sitt ...

[DM]

Jeg tenkte heldiggrisen mannen jeg.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

Jeg tenkte heldiggrisen mannen jeg.

Syns du virkelig det? Jeg ville ikke følt meg heldig om jeg hadde en mann som ikke ønsket å delta i omsorgen for barnet sitt, om vi ble skilt. Og jeg ville heller ikke følt at det var heldig for barnet.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Syns du virkelig det? Jeg ville ikke følt meg heldig om jeg hadde en mann som ikke ønsket å delta i omsorgen for barnet sitt, om vi ble skilt. Og jeg ville heller ikke følt at det var heldig for barnet.

Jeg tror vel heller at DM prøver å peke på at mannen har kommet heldigst ut av denne situasjonen. At man opplever samlivsbrudd og krangel rundt barna er vel neppe noen ønskesituasjon for noen.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Syns du virkelig det? Jeg ville ikke følt meg heldig om jeg hadde en mann som ikke ønsket å delta i omsorgen for barnet sitt, om vi ble skilt. Og jeg ville heller ikke følt at det var heldig for barnet.

Min første tanke var heldiggrisen mannen. Fordi det typiske er at damen tar med seg ungen ut av forholdet. Det må være dobbelt kjipt at ikke bare bestemmer damen seg for at hun ikke vil leve med ham, men hun tar med seg ungene og røsker vekk alt under føttene på mannen i tillegg.

Selvfølgelig synes jeg det er trist og leit både for den som blir igjen og for ungene sin del når ene partneren går sin vei. (Han var jo ikke en heldiggris som ble dumpet og sitter alene med ungen, men fordi han ikke både ble dumpet og tatt fra ungene slik man oftest hører om.)

[Bokormen]

I utgangspunktet synes jeg ikke det er noe verre at mor reiser enn at far gjør det. Men det avhenger jo også av hvilket forhold barna har til foreldrene, og av en eller annen grunn er det fortsatt mange mødre som tilstreber å være Den Viktigste for barna sine. Trist er det uansett.

[Superior]

Hvis jeg og mannen skulle gå fra hverandre, hadde jeg hatt barna. Jeg tror ikke en uke hos mor og en uke hos far er en god løsning, så jeg hadde hatt de omtrent hele tiden, også hadde vi nok bodd nære hverandre.

Min mann kjenner sin egen begrensning så godt, at det å være aleine med 3 barn ikke er noe han ville gjort frivillig.

Min erfaring og utifra hva jeg forstår hvordan venniner har det, er faren ikke "god" på å ha barna aleine. ( kommer hjem til kaos, møkkete unger, klær som ikke er blitt vaska o.l. )
Selv tviler jeg ikke på fars kjærlighet, men evnen til å rett og slett klare seg aleine.

Jeg kunne ikke reist fra mine barn. Jeg fatter ikke hvordan min far klarte å dra fra oss heller

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Superior, her.

Min mann kjenner sin egen begrensning så godt, at det å være aleine med 3 barn ikke er noe han ville gjort frivillig.

Min erfaring og utifra hva jeg forstår hvordan venniner har det, er faren ikke "god" på å ha barna aleine. ( kommer hjem til kaos, møkkete unger, klær som ikke er blitt vaska o.l. )
Selv tviler jeg ikke på fars kjærlighet, men evnen til å rett og slett klare seg aleine.

Jeg kunne ikke reist fra mine barn. Jeg fatter ikke hvordan min far klarte å dra fra oss heller

Det sier jo langt mer om hva slags menn venninnene dine har barn med enn om alenefedre som gruppe.