Samlivsbrudd, del 2

[Fruktflua]

Opprinnelig lagt inn av Eria, her.

I utgangspunktet ville jeg gått for 50/50, men med all mannens jobb og frivillighetsarbeid ville det blitt vanskelig for han å ha barna 50% av tiden alene, tror jeg.

Jeg skammer meg litt over det, men jeg tror at jeg som er vant til å ha barna sammen med meg bestandig, ikke ville fungert uten dem. Tanken på å gå glipp av 50% av livet til barna mine får det til å knyte seg i magen min.

Vi har snakket om at viss det verste skulle skje hadde det ideele vært å kjøpt seg en tomannsbolig, men det er jo forutsatt at vi fortsatt er gode venner og vel forlikte.

Vi har tenkt akkurat det samme her. Vi vet at vi klarer å være gode venner hvis et brudd noengang blir aktuelt, og jeg hadde fint klart å leve i samme hus (tomannsbolig) som pappaen, eller i et hus i umiddelbar nærhet. Da kunne ungen(e) hat litt frihet i forhold til hvor de vil være.

Jeg hadde ikke taklet 50/50. Jeg tror ikke det er det beste for barna, i hvertfall ikke mine.
For meg er det totalt utenkelig å bare ha ungene annenhver uke, og jeg blir lei meg av å bare tenke på det til og med. Det har sikkert masse å gjøre med at jeg har vært hjemme med ungene aller mest, mens han jobber overtid, drar jobbreiser, og har masse "utenomhuslig" på arenaen. Ungene har det definitivt best ved å ha det sånn de har det nå, og derfor tror jeg de hadde blitt hos meg ved et eventuelt brudd.